Ok, så overdrev jeg skikkelig

image

Jeg løp 101,5 km forrige uke og trente relativt tung styrke to ganger (70 min).

I går hvilte jeg heller ikke, men kjørte på med styrketrening igjen og kveldsjoggings med bikkja.

Det er å overdrive. Nå betaler jeg. Jeg har ømme ankler og legger og er sabla støl i ryggen etter de strake markløfta jeg garantert gjør feil (skal man ikke ha ømme bakside lår?). Likevel kribler det i hele meg, jeg får helt vondt i hodet av å tenke på at jeg ikke bør løpe i dag. Se på sola, det er mars, det er ingenting jeg heller vil enn å løpe. Det kribler faktisk i hele meg. Jeg har begynt å strikke mot kriblinga, men det hjelper ikke. Av og til kjennes det som om jeg går på amfetamin.

Jeg er så sykt megamotivert for å jobbe med tempoet mitt. Jeg vil løpe kortintervaller til jeg spyr. Jeg vil løpe turer på 25 km i sola. Vil vil vil. Alt mulig.

Jeg vil ta enda flere pullups, jeg vil bli sterkere, smidigere, raskere, mer utholdende. The sky is the limit osv. Det virker liksom som jeg har fått all motivasjonen som manglet i høst og i vinter tredd nedover hodet mitt på en gang.

Og se på været! Herregud, det været! Jeg elsker mars. ELSKER MARS. 13. mars i fjor brakk jeg et ribbein, da hatet jeg mars. Og bare en drøy måned etterpå persa jeg på Sentrumsløpet likevel da hadde jeg blodtrent 1 uke først (løpt intervaller til jeg begynte å grine). Trening funker. I tilfelle du ikke visste det. Så det er kanskje derfor jeg nå ønsker å gjøre det så til de grader.

 

 

 

Jeg har begynt å løpe igjen

Altfor mye, selvsagt. Godt overdrevet. I vill panikk over #halviberlin som er om ca tre uker.

wpid-20140303_105034.jpg

Akkurat hvor mye jeg løper og hvordan kan du se på Endomondo og Garmin, hvis du har lyst. Hvis ikke, skjønner jeg det også, altså. Ærlig talt. Så spennende er det jo ikke.

denne økta på Bislett hadde jeg fått følge av en svensk, middelaldrende mann med altfor mye klær på seg til å holde min fart. Men han insisterte på å legge seg i ryggen min da han misforstod farta jeg skulle løpe akkurat de to rundene på. Han trodde jeg skulle løpe i 4:25-fart, men det var jo på de fire første rundene. Så løp jeg tre runder, så skulle han være med på to runder, og jeg løper så klart to runder fortere enn jeg løper fire runder.

Faktisk løp jeg to runder (1096 meter) på 4:32, hvilket er en fart på 4:08 min/km.

Så det så.

I pausen tok han pushups og strakk seg, mens jeg lå død på bakken i to minutter før jeg skulle løpe sistedraget. Men så løp han heller ikke like fort, da.

Skal aldri mer løpe så tidlig om morgenen uten å spise frokost først. 

wpid-20140303_105105.jpgJeg tenker at 100 km denne uka er passe. Det er omtrent en tredobling av den ukentlige distansen jeg har løpt i latmannslivet mitt hele vinteren gjennom.

Men nå må jeg stikke på jobb i byen og på Bislett. 400 metere står for tur. Må få litt fart på stussen.

I kveld skal jeg ligge på sofaen og rulle leggene og spise potetgull og se 12 years a slave som premie hvis jeg klarer alle 12 intervallene under 1:30 min (3:45 min/km). Forresten, det skal jeg uansett.

 

Dette må sies

 

 

 

 

Det er så trist at det har blitt sånn at man må gå og bruke fem hundre tusen milliardervis av penger på å fikse på øyevipper, negler, hud og hår. HELE jævla tiden.

Øyevipper? Jeg ser daglig jenter med milevis med øyevipper. De proklamerer at det er så digg å slippe å sminke seg. Jenter som egentlig har milevis lange øyevipper fra før.

Blir vi aldri fornøyde?

wpid-20140205_083517.jpg

Her er mine øyevipper en tidlig, sminkeløs og ellers ganske grønn morgen. Ikke synlige i det hele tatt, kanskje, men ingenting et lite strøk gammel mascara og en kopp kaffe ikke kan gjøre noe med.imageDet er det at jeg tar meg selv i å tenke at ååååh, åhh, jeg vil også ha øyevipper! Faktisk hadde jeg øyevippefetisj da jeg var i tenårene, jeg speilet dem fra siden og sminket og dillet og dallet med egentlig kjempemegalange øyevipper. De er fortsatt ganske lange, men selv om jeg har mørkhudede pigmenter over ca hele meg (blir fort brun, mørkt hår osv), så skjedde det noe helt annet da jeg fikk utdelt et par blå ganske blågrønne, lyse glugger omkranset av fint, tynt, lyst spindelvevøyevipper.

Det er helt greit.

Jeg har helt vanlige nordiske øyevipper som står i stil med mitt helt vanlige nordiske tynne musebrune krusete ganske grønne hår.

Det er helt greit.

Jeg vil ikke ha et utseende som krever så mye av meg at den dagen jeg lar være å gjøre alt som kreves, synes folk at jeg er stygg. Eller, mindre pen, da, som det heter i våre dager. Jeg vil gå sminkeløs på jobb – hvis jeg vil. Jeg vil også gå med skjorte med snipp og leppestift på munnen – hvis jeg vil. Når jeg vil.

Her er Tone Damli sine øyevipper før og etter. Hun sier selv at hun egentlig hadde helt fine øyevipper fra før:oyevipp

 

Sånn isolert sett har det jo veldig lite å si at folk pynter seg, herregud. For all del. Men når mange nok gjør det, så blir det plutselig så helt uakseptabelt å se bare normal ut. Og hvem er det vi pynter oss sånn for, sånn egentlig? Er det ikke egentlig for å sikre at genene våre videreføres? Innbiller de som pynter seg med alskens dilldall at de på den måten tiltrekker seg de beste “hannene” for så å evolusjonere frem de det settet med gener de likevel ikke har men gjerne skulle ønske de hadde?

Sirkelargumentasjon, altså.

Jeg mener at når noen har skåret av seg den ene puppen for å hindre spredning av kreft til hele kroppen til man dør av det, burde de få ny pupp. Helt gratis. Jeg mener også at folk som har svidd av seg øyevippene i påsatt mordbrann også burde få seg et par øyevipper – hvis de vil. Disse situasjonene handler jo ikke lenger om evolusjon og gener. Overvektige kan godt skjære av seg et par-to-tre hundre kilo for min del, folk må gjerne forstørre, forminske, fordreie, forkrøple, heise opp, heise ned, kutte opp, kutte ned, puppene sine til de blir fornøyde. Folk må farge håret og fikse på tissen sin – gjerne for meg!

Nå som normalt ikke er bra nok, aldri er bra nok, så går det for langt. Jeg er ikke sånn som går sminkeløs og med puppene fritt og kjønnshåret i flette hele tiden mens jeg slår et slag for kvinnekamp og feminisme. Jeg er ikke sånn. Jeg synes til og med feminisme har en vond bismak ved seg – mest pga feministene, ikke så mye pga feminismen som idéretning.

Dette er feminister:

Og dette:

kilde: internett <3

Så jeg kan jo ikke komme her og synes noe om øyevippene til folk, sånn egentlig. Iallfall ikke høyt. Men jeg gjør det likevel. Vær så snill og slutt opp med det overfladiske pjattet deres, kvinner! Det går an å oppføre seg litt mer interessant isteden.