Spise cookies, drikke iskaffe, sitte på verandaen, gjøre ingenting, minnes hvordan 27 grader i været føles på kroppen.

Vi ser eksorsisten (endelig!!) og drikker prosecco (den italienske ekvivalenten til cava). Grattis med dagen, ass!

Foto: Kristina Andersen

Eller kanskje bare legge ut bilder fra min forrige shoot? Til skikkelig inspirasjoooon, lzm.

Foto: Sophie Elise

Eller noen bilder av at mannen min tafser på meg klokken halv fire om morgenen, fordi vi er så inspirerte og lykkelige og glade for å se hverandre igjen etter å ha måtte være fra hverandre fordi man måtte dra på sponsa femstjerners tur:

Foto: Carolie Berg Eriksen

Hvorfor er du så sur, når livet er så herlig og jeg er så deilig!

Foto: Elise Bahia Gabrielsen

Javel, så begynner jeg å bli gammel og sur, da. Dagen min begynte rundt halv ti, da jeg våknet (av meg selv). Siden har jeg søkt rundt på internettet til inzpirasjooooon lzm, og nå er klokka halv tolv, og vi har fortsatt ikke kommet oss ut på løpetur. Melvin løp og gjemte seg i sengen, og jeg fant frem Sørlandschips og sjokolade. Til frokost.

Jeg har ikke noe i mot at folk legger ut bilder av seg selv halvnakne, altså. Tvert i mot. I alle fall ikke når folk er så pene som de er. Jeg gjør det selv, fordi jeg er jo så innmari tynn-og-pen. Men kutt ut det der inspirasjoooooonsgreiene! Kutt ut å kalle folk for “hjerter” og “fininger” og “cakepops” og sånn, bare fordi de oppsøker og godtar alt det mølet dere legger ut til enhver tid. Kutt ut! Dere har jo alt i hele verden (bortsett fra intelligens, utdannelse og en ordentlig jobb…) og det er bare dustete at sånne som dere skal inspiiiiirere til noe som helst, egentlig (annet enn hud, hår, negler, shopping og liksomtrening –> det som fyller livet med mening, ikke sant). Dere aner jo ikke hva det vil si å være stygg, tjukk og kvisete fjortenåring som blir fryst ut i skolegården? Hvorfor later dere som at fire lag med primer, foundation, pudder og lipgloss kan gjøre en kvisete fjortis lykkelig? Dere aner ingenting. 

Jeg aner heller ikke så mye, men jeg vet i alle fall at det beste er faktisk nesten til enhver tid å holde fullstendig kjeft. Nå holder jo ikke jeg særlig kjeft her inne, og jeg kan ha ment både to og tre ganger at løping kan gjøre også deg lykkelig, men det er alt. Det er faktisk alt jeg gidder å projisere på dere (unnskyld for at jeg bruker så vanskelige ord, men hvis du ikke vet hva det betyr kan du bare slå det opp på internettet).

Jeg er så lei av å måtte bli inspirert av dere, når den eneste forskjellen på meg og dere er at dere har alt dere måtte ønske dere (fordi dere aldri ønsker dere noe ordentlig, noe som faktisk gir mening) mens dere flyter rundt i kosmos og vet ingenting.

Nå må virkelig jeg og Melvin ta den joggeturen. Det er jo bare 6 timer til SRM, og vi har masse hviling å gjøre unna før det.

Jeg vil ikke være slik som sier “nei, jeg skal løpe” når folk spør om jeg vil bli med på noe. Det går ærlig talt ikke an. Så da ei venninne spurte om vi skulle gå en fin tur med niste og hund i dag, gjorde jeg det. Kan jo alltids løpe etterpå, ikke sant?

Vi gikk rundt Ulsrudvannet. Alle fuglene på vannet kom til oss da de hørte vi kom. Også fant vi et lite blåveisteppe inni skogen der. Hadde det så fint, atte:

Melvin hadde nok bittelitt lyst til å tygge litt på endene der ute, men så er han ikke så begeistret for vannet, slik denne videoen fra svømmeturen vår i Mjøsa i fjor sommer viser relativt tydelig.Svanen freste både til Melvin og til endene. De fulgte oss rundt hele vannet også, forresten. Ville vel ha niste, da?Da vi kom hjem sovnet jeg to timer på sofaen. Fremdeles med en idé om at, joda, jeg skal jo bare løpe etterpå!

Fryser og sover, usikker på hva jeg gjør mest:

Melvin også, kommer og legger seg i armkroken og er veldig god. Viktig å varme mammaen sin

Først nå har jeg vel innsett hvor sliten jeg faktisk er, og at det kanskje, muligens, er på tide med en hviledag?

Så jeg har åpnet en øl, og vi er i gang med å lage sushi. Beste hvilemedisin!

Skal løpe 100 km denne uka. Tror ikke jeg har gjort det før? Kanskje en gang eller to da jeg løp med Nike, og særlig da Nike hadde konkurranser. Nå løper jeg med Garmin og sekk og hund.

Ja, må ha sekk i Birken, serru, og det er nytt territorium for meg. Må øve! Her med dykkeutstyret mitt. Neida, det er en slags camelbak som Mannen har kjøpt for 12 kr på ebay. Lol, de koster 1400 kr på Gsport. Sånne skal vi løpe med i Birken!

100 km på ei uke = 14,29 km om dagen. Det burde gå fint. Østmarkarunden min er kupert og nøyaktig 14,3 km lang. Den kan jeg løpe hver dag. Eller, jeg kan dele det opp i morgenjogg og kveldsløping, sånn som proffene gjør. Jeg vil jo være proff.

Eventuelt må jeg ha en hviledag, og da må jeg løpe 16,7 km de resterende seks. Det burde også gå fint. Hvis man er maratonløper, kan man umulig mene at inntil to mil om dagen er særlig langt. Men det er jo litt langt. Det er jo en grunn til at jeg ikke har gjort det i særlig grad før.

Jeg har uansett ikke noe annet å drive med. Har allerede støvsugd oppå skapene og plukket ut hvilken sykkel jeg skal ha.

Likevel, det er et par utfordringer:
* Kvantitet må ikke gå foran kvalitet. Jeg må fortsatt løpe intervaller og sånn. Trene styrke. Kanskje til og med gnu litt på ellipsa. Ta en SRM, for eksempel. Eller tre. Jeg tror det blir tre.
* Løpe med sekk. Megalol. Hvorfor er det et krav, egentlig? I alle løp er det jo drikkestasjoner overalt, og mat og folk og Røde Kors og alt man trenger. Det som er i sekken vil neppe redde livet mitt om jeg kollapser i Birken. Sekken er heller grunnen til kollapsen, i så fall.
* Denne uken er det 17. mai. Jeg vil neppe være hun som løper rundt med bunad i 17. mai -toget mens jeg veiver med armene og skråler at “jeg MÅÅÅÅ løpe hundre tusen kilometere denne uken!”. Eller jo. Nettopp hun vil jeg være. Blir gøy!
*Beina. Det er beina som skal frakte skroget ti mil, og av og til kan det være litt vrient å få dem til å spille på lag. Også vil jeg ikke ha beinhinnebetennelser igjen, ikke sant. Det er noe dritt. Eller kreft og sars og aids i beina. Det suger. Tånegler trenger jeg ikke, så de har jeg som vanlig bare revet ut.
* Hunden. Hunden er vant til å løpe 2-3 mil i uka, og gå turer resten. Nå blir gåturene til joggeturer, og hunden må bli med. Det veit jeg rett og slett ikke om han gidder. Noen ganger, når jeg trer inn i løpetightsen ser Melvin på meg, og så løper han og gjemmer seg i sengen. “Hååååper, hååååper vi ikke skal ut og løpe nå IGJEEEEN” sier han med blikket sitt. Ganske søt.
* Andre forpliktelser. I dag er det for eksempel dugnad i borettslaget. Jeg slipper ikke unna, for jeg sitter i styret. Skulle heller vært på OSI-trening, ikke sant, men det kan jeg ikke. Men jeg kan løpe rundt mens jeg luker i blomsterbeddene, ja? Slike ting.
* Spisinga. Må sikkert spise ganske mye mer, og jeg spiser allerede veldig mye. Ikke en utfordring, da, mer en glede. Jeg elsker å spise!

Ellers er det faktisk ingen utfordringer.

Men nå må vi stikke. Meeeeelviiiiin? Vi skal i ØSTMARKA! Komme da lille hunden til mor! Ikke gjemme seg!

*Jeg ble uvenner med sosiologien. Det skjedde allerede høsten 2011, da jeg begynte på master. Det kulminerte våren 2013, da jeg fremdeles ikke hadde noe godt faglig fundament i masteroppgaven min.
*Broren min ble gravid. Eller, dama til broren min ble gravid, og hun er fra Brasil og de bor i Brasil, og det er mye stas men mest rart. Leste email her om dagen om at det lille vidunderet skal klemmes til live en gang i begynnelsen av september, at det allerede heter Patrick, og at det veier hele 514 gram, og at det er innenfor normalen på et 22 uker gammelt foster.

Dette er Messias, min feiteste rotte, 599 gram.

Ikke for å sammenligne eller noe, altså, bare nevner det, liksom.

*Jeg ringte Lånekassen og ba dem holde opp med utbetalingene. Jeg klarer meg selv, sa jeg, og gjorde egentlig ikke det.
*Så søkte jeg 20 jobber.
*Så jobbet jeg ganske mye på jobben min.
*Så ble jeg spurt om jeg ville jobbe ganske mye på en annen jobb, og det ville jeg, så da gjorde jeg det. Må jo ha til salt til maten.
*Så ringte jeg veilederen min og sa at jeg kanskje skriver masteroppgave et annet århundre. Men først må jeg og sosiologien bli venner igjen.
*Så søkte jeg 30 jobber til, minst.
*Så fikk jeg sikkert tyve avslag.
*Så var jeg på to intervjuer.
*Så fikk jeg en jobb. I Lånekassen, lol. 

Jeg begynner om to uker. Jeg skal sitte i telefonen i Lånekassen i hele sommer, og hjelpe udugelige folk som ikke veit hva Lånekassen er for noe, ikke veit hvordan man søker lån der, ikke har ei eneste krone, har lyst til å bruke studielånet til å reise jorda rundt, har lyst til å slutte på universitetet og begynne på negldesign i stedet, har lyst til å jobbe, kanskje i Lånekassen. Sånne folk. Det betyr null ferie på meg, bortsett fra den ene uka jeg har grini meg til etter Birken. For telefonene eksploderer hos Lånekassen i juli, når folk kommer inn på skole og fucker opp livet sitt fullstendig, og da må jeg være på pletten, jeg, som veit hvordan det er å fucke opp livet sitt fullstendig.

Dette er et vikariat, så livet mitt er ikke ferdig linet opp ennå. Takk og pris for det, jeg hater liv som kommer i ferdigpakke. Bare kok opp og tilsett noe mening etter smak og behag, liksom. Jeg jobber til de nye studentene har fått noenlunde orden på de nye livene sine en gang i midten av september.

De neste to ukene skal jeg:
*Ikke jobbe så mye, herre min hatt, det blir da nok jobbing det neste halve året.
*Støvsuge og vaske oppå alle skapene.
*Pusse alle vinduene.
*Løpe 100 km på ei uke.
*Løpe noen løp.
*Gå turer med hund og venner.
*Sove 8 timer i døgnet.
*Overvære noen markeringer der det serveres kaker.
*Sa jeg løpe noen løp?
*Lese noen bøker.
*Se noen serier.
*Skaffe ei hylle som kan stå der den gamle kaktusen stod. ALT MÅ VÆRE HVITT.
*Plante en urtehage. Neida, men jeg skal kjøpe noen blomster. Skal tross alt være her hele sommeren.
*Gå til anskaffelse av en sykkel/reparere den gamle, slik at jeg kan sykle Lørenskog – Økern – Lørenskog hveeeer dag.

Ja, så da veit dere det.

Jeg og Melvin prøvde nettopp lysløypa ved pappa, og her har jeg sannelig ikke vært siden jeg og Henrik fiska dassmort da vi var ti år gamle. Henrik, ja. Han som døde. Han bodde to hus bortenfor akkurat her pappa bor nå, så det er jo litt spesielt, egentlig. Særlig fordi jeg egentlig ikke er kjent på Jessheim Syd. Jeg kommer så klart fra Nord.

Jeg ble så overraska over lysløypa, den var så innmari fin. Så vill natur, liksom! Gjørme, fjell, stein, lyng, og det er så moro å se Melvin fly superhappy over myra, han hopper og spretter og er verdens gladeste lille hund. Han ser opp på meg som om han sier: Jeg er så heldig som får løpe så fine turer sammen med deg!

Måtte bare forsøke å ta noen bilder av ham, der han spratt fornøyd rundt i solnedgangen. 20 grader har det vært i dag også, topp stemning!

Selv om vi egentlig hadde lyst til å løpe i tre timer nå, måtte vi snu mye før vi ville. Sa til pappa at vi kom hjem innen maks en time, og vi ville nødig at han skulle sende sivilforsvaret etter oss. Dessuten skal vi på langtur i morgen tidlig før urna skal i jorda, så vi må spare litt på energien til det. Ja, også blir det jo mørkt. Veldig mørkt, inni skogen. Lysløype = løype uten lys, tydeligvis.

Melvin fikk en grundig vask da han kom hjem, og ei pølse, og jeg prøver fars favorittyoghurt. Sannelig god. Jeg elsker jo blåbær og vanilje! Beste komboen.

Da jeg jogget opp bakker og berg inni der mens Melvin hadde raptus og spratt rundt som ei vill høne, følte jeg at vi hører sammen for alltid, jeg og Melvin. Jeg skulle ønske turen kunne vare for alltid, men det er sannelig fint å sitte med bena høyt og spise blåbærvaniljeyoghurt, også

På lørdag gikk det i pølser og egg, sjampignoner, tomatbønner, ost, smoothie og kaffe med melk, mens vi så en episode med Hemlock Grove.

Smoothien har jeg fullstendig dilla på om dagen, og jeg lager den av én banan, én appelsin, to-tre spiseskjeer vaniljeyoghurt og ca 2-300 gram frosne blåbær.

I dag ville jeg for en gangs skyld ha noe søtt til frokost. Fordi ny syltetøyinvestering:

To franske toast (brødskiver stekt i panne med smør), med brunost og kirsebærsyltetøy, smoothie og kaffe.

Nam, kirsebærsyltetøy! DET er virkelig noe av det beste som finnes:

Ja, også tar jeg selvsagt tran. Må jo det. Det sier fastlegen min, og det sier Gud.

Hva spiser du til frokost, a? Jeg bryr meg.

Inneholder:

Min første ebok lest på nettbrettet, og det er jo en milepæl. Absolutt. I tillegg var den gratis, slik mange ebøker er (og flere burde være!). Og morsom. Aboslutt litt morsom. Ikke sånn hysterisk-jeg-klasker-meg-på-lårene-så-morsom-er-den -morsom, men litt sånn humreaktig-for-meg-selv -morsom. Handlingen er ikke særlig morsom, det er hvordan den er skrevet som gjør det morsomt. Slik satire så ofte er.

Har du lest Fight club? Eller er du bare sånn som har sett Fight club? Dette er samme forfatter, og boken har liksom samme morsomme snert som fight club. Litt sånn morsom.

Jeg klarer ikke å si noe lurt om bøker (tatt for mange litvitfag på Blindern), så derfor lar jeg Wikipedia gjøre det for meg. Her er plottet:

Lullaby is the story of Carl Streator, a newspaper reporter who has been assigned to write articles on a series of cases of sudden infant death syndrome, from which his own child had died. Streator discovers that his wife and child had died immediately after he read them a “culling song”, or African chant, from a book entitled Poems and Rhymes Around the World. As Streator learns, the culling song has the power to kill anyone it is spoken to. Because of the stress of his life, it became unusually powerful, allowing him to kill by only thinking the poem. During his investigations into other SIDS cases for his article, he finds that a copy of the book was at the scene of each death. In every case, the book was open to a page that contained the “culling song”. Streator unintentionally memorizes the deadly poem and he semi-voluntarily becomes a serial killer (killing, for example, annoying radio hosts and people who elbow into an elevator when he is late for work). He then turns to Helen Hoover Boyle, a real estate agent who has also found the culling song in the same book and knows of its destructive power. While she is unable to help him stop using the culling song, she is willing to help him stop anyone else from being able to use it again. The two of them decide to go on a road trip across the country to find all remaining copies of the book and remove and destroy the page containing the song. They are joined by Helen’s assistant, Mona Sabbat, and Mona’s boyfriend, an eco-terrorist named Oyster. Streator now must not only deal with the dangers of the culling song, but with the risk of it falling into the hands of Oyster, who may want to use it for sinister purposes.

In addition to tracking down and destroying any copy of Poems and Rhymes Around the World, the foursome hope to find a “grimoire”, a hypothesized spellbook that is the source of the culling spell. Streator wants to destroy it while the others in his group want to learn what other spells it contains—partly in the hope that there is a spell to resurrect the dead. Mona eventually figures out that the datebook Helen had been carrying throughout the trip is the grimoire they had been looking for, written in invisible ink. Helen had acquired it years earlier in the estate of the publisher of Poems and Rhymes Around the World whom she had killed with the culling spell. In the end, the grimoire is used and misused until Helen’s body ends up dead with her mind in a police sergeant’s body. This connection is made in the final chapters and concludes with the present; Streator and Helen (in the police sergeant’s body) are together, searching for Mona and Oyster who have the entirety of the grimoire with the exception of the “culling song”.

Og så det viktigste! Flere bilder av av meg som leser på brettet mitt:

Har du ikke fått med deg at du kan like gaupaasbloggen på facer’n?

Jessa er hun kule, frie, vakre med det eviglange naturlige håret, hun som er dønn ærlig på en sånn ufrekk måte, med mørk stemme og erkebritisk dialekt.

Hun vet ikke hvor vakker hun er. Hun aner ikke hva slags virkning hun har på menn. Og kvinner. Hun lar seg ikke pille på nesen av uinteressante og selvhøytidelige menn. Hun driter i at gifte menn ligger langflate etter henne. Hun er utrolig lite selvdestruktiv, særlig i forhold til de tre andre tafatte damene i serien.

Hun går med vide rare klær og har hippielangt hår. Hun sminker seg ikke, og jeg tror ikke hun liker jenter som sminker seg, heller. Jo forresten, noen ganger har hun blodrød trutmunn. Hun er ikke så tynn, men hun albuer seg vei i livet med sin robuste beinbygning. Hun er den vakreste jenta jeg har noen gang har sett.

Jeg elsker Jessa litt.

Mye.

Og så tenkte jeg å fortelle om min nye kjærlighet til dere, men så tenkte jeg også at jeg måtte se ferdig sesong 1 av Girls first. Jeg var på niende episode i går.

Jeg så tiende og siste episode av første sesong i dag, og den endret alt. 

Jessa, vi må slå opp. Du er jo akkurat som alle andre. Også med HAM, da? Hvordan kunne du?

-Matilde?
-Ja?
-Drit i Jessa, du må ut og løpe nå, totusenmetere. Marsj, i gang med seg!
-Bah.