Lungene mine, åhh, lungene mine!

Med fare for at all denne eksamensskrivingspisingen min skulle påføre meg en bmi over 18 og høyere fettprosent enn 13, måtte jeg løpe litt i motbakke i dag.

Dagens oppoverbakke er løpt, og taktikken var satt allerede før start: Fullføre med stil (som alltid når man gjør noe man ikke kan).

Det klarte jeg ikke.

Oppoverbakken førte til astma, og krampen i leggen etterpå var bare barnemat i forhold. Jeg slang meg like greit bak ryggen til Siri fra start, og Siri svarte med å gå i tet. Siri er nemlig helt ram på 1000 metere, det husker jeg fra da vi trente på Bislett. Så før vi begynte å klatre oppover, opplevde jeg for første gang i mitt liv å ligge i tet. Men så var vi… ca ti stk som løp også, da (de sendte kvinnene av gårde først).

Og da vi begynte å klatre, forstod jeg at min besøkelsestid var over, herregud, jeg har da LITT selvinnsikt. Så jeg slakket litt på farten. Jeg var jo uansett helt utslitt av å løpe 1000 meter på 4 minutter eller noe sånt. Da ble jeg tatt igjen av en fjortis! En bitteliten, veldig nett småttis-sak hoppet forbi med lette ben rett opp i noe som føltes som 45% stigning, og borte ble hun. Og hun vant! Dagens ungdom altså! Jeg har troa.

Selv kunne jeg ikke lenger føle lungene mine etter noe sånt som 400 meter i motbakke. Jeg kan fremdeles ikke føle lungene mine. Og da det var bare 200 meter igjen til mål (rett opp, selvsagt) måtte jeg faktisk GÅ litt, fordi det har seg nemlig slik at uten lunger får ikke kroppen oksygen, og uten oksygen synes musklene at alt blir litt kjipt. Heldigvis er det slik at når jeg går, så GAMPER jeg. Jeg hjorter av gårde, jeg er helt ram på å gå. Så glippen til hun foran meg ble ikke større, selv om jeg gikk og hun hoppet. Og heldigvis stod Siri der oppe og heiet på meg, da jeg så de oransje Adizero-skoene hennes forsvinne bak barnehagen i det eneste som var et par meter med slakk løype var jeg helt sikker på at hun skulle VINNE. Det gjorde hun dessuten nesten. Hun vant i alle fall vår klasse, spreka. Selv veltet jeg omsider over mål, på 2. plass i min klasse (av fire stk, knis!), med én lunge dinglende ut av munnen, og én ut av… nei, det kan jeg ikke skrive, krampe i leggen og snørr rundt munnen. Med STIL, med andre ord!

Det viktigste er å fullføre med stil.

Her skulle det komme noen bilder jeg tok med selvutløser da jeg kom hjem, som skulle illustrere hvordan det er å leve videre uten lunger. Men så ble jeg skikkelig ivrig, da vet du, og så knuste jeg hele kameradritten i gulvet i stedet. Faen.

Så da setter jeg på et intetsigende kart over løypa i stedet.

Løypa var 2,4 km lang (i følge løpssidene, i følge GPS-klokken min: drøye 2 km). Stigningen var på 108 høydemeter, og samtlige kom like gjerne på én gang den siste halvannen kilometeren. Dette er et kort og helt overkommelig motbakkeløp, en fin start på min motbakkeløpkarriere. Neida.

Uansett synes jeg det er stas å ha fullført 3 av 10 løp i Vinterkarusellen Romerike, i tillegg til at jeg har skviset inn en liten Jessheim halvmaraton innimellom der også. Jeg venter meg en stor og fin pokal når jeg har fullført 8 løp. Men jeg skal selvsagt være litt overkill og gjøre alle 10. Jeg er alltid litt… om seg, jeg. Litt mye. Litt overkill. Og jeg liker det best slik.

Jeg må bare si et par ting til.

Jeg tuller jo masse og mangt med spiseforstyrrelsene mine hele tiden, og det er kanskje litt dumt, for det viser jo at jeg ikke har respekt for den typen psykologiske lidelser. Nei, det har jeg ikke heller. Ikke mye, i alle fall. Litt respekt, kanskje, men veldig liten forståelse for. Jeg vet at det er spiseforstyrrede mennesker som leser bloggen min, og det hender jeg tar en titt på spiseforstyrrede blogger også. Men jeg har aldri i hele mitt liv hatt noen spiseforstyrrelser, og det er derfor jeg kan tulle med det. Folk går jo nærmest ut i fra at tynne mennesker som herjer rundt med relativt skrantne rumper har en eller annen form for problematisk forhold til næringsinntak. Men her snakker vi om en dame med næringsvett! Litt mye, av og til (det er vel også en spiseforstyrrelse?). Selv om jeg har vært både ganske så tykk og skremmende tynn, har dette med helt andre ting enn spiseforstyrrelser å gjøre. Det første var et prosjekt (hvor mye kan jeg legge på meg, og hvor fort kan jeg ta det av igjen? I know, ganske dustete, og i veldig liten respekt for sultne barn i Afrika, men det var moro! Sjokoladepudding og glasscola hver dag!) Og gi meg én person som ikke mister matlysten gjennom et brått uventet samlivsbrudd, liksom… (ikke fullt så moro, mat smakte papp og maven var vrang).

Men nå er jeg i orden igjen, uten å helt vite i orden fra hva, for jeg har aldri vært i uorden spiseforstyrrelsesmessig. Jeg har lagt på meg alle de 8 kiloene jeg mistet forrige måned, og løpingen når nye høyder (bokstavelig talt). Jeg spiser det jeg vil når jeg vil, men forsøker å holde meg unna raske karbohydrater, og det er enklest når jeg er mett.

Jeg ler litt av spiseforstyrrelser, jeg. Det burde dere gjøre også, ikke ta alt så alvorlig’a! Verden kretser ikke bare om meg, meg, meg og meg, selv om det unektelig kunne vært veldig fint.

Jeg sier jo at jeg har ADHD og er bipolar også. Grunnen til at jeg tuller sånn er vel menneskets behov for forklaring på abnormal atferd, da. I mitt tilfelle: Litt mye energi.

Så med dette forstår vel alle at jeg tuller i vei, sant, når jeg babler om bmi på 18 og fettprosent på 13? Jeg har aldri målt fettprosent før (annet enn: har pupper, check, har ikke pupper, check), og trivselsvekten min ligger på en bmi like oppunder 20-tallet, bare så det er sagt. Da kan jeg løpe, og da er jeg mett, og da holder jeg meg frisk. Ingen peker og ler av valkene mine når jeg dusjer i fellesgarderoben, og ingen ser på kragebena mine med bekymret mine. Jeg ser til og med ut som jeg har kommet forbi puberteten, hvilket kan være greit når man snart runder tredve år på baken. Perfekt.

Nå må jeg moppe gulvet og skrive 1000 ord. Veldig moraliserende oppgaver, synes jeg. Men først må jeg nok starte hjerte-og-lungeredning. Jeg hoster faktisk astmatisk, og det er ikke tull en gang.