Jeg er ikke så høy på meg sjøl, altså. Men jeg er veldig, veldig glad, og veldig, veldig takknemlig for at PiC ble med og løp ca 12 av de siste kilometerne på dagens Oslo Maraton.

Jeg slo jo Katie Holmes med nesten to timer eller noe sånt, så klart jeg er fornøyd! Målet var å slå henne. Målet var også å komme under 4t15min, og etterhvert ble målet å komme under 4 timer, men det sa jeg ikke høyt. Av taktiske grunner.

Melvin var med i heiagjengen, så klart. Her er vi på vei til Oslo, litt før klokken ti:20110925-072127.jpg

Følte meg som en vinner allerede før jeg hadde begynt. Det viktigste var jo å kjempe mot seg selv, og sin egen mørke psykologi.

20110925-072154.jpg

Vel fremme måtte jeg finne min ballong. Ombestemte meg fort angående taktikken. Hvor smart er det egentlig å begynne helt bakerst, når du ser pace makers med 5.30-ballonger! Herregud, det er jo Katie Holmes’-tid, og jeg kunne risikert å måtte løpe forbi ca 1000 mennesker. Så jeg bestemte meg for å holde meg i pulje to, slik Oslo Maraton hadde bestemt, sammen med den andre 4 timers-ballongen.

20110925-072240.jpg

Min pulje la i vei uvanlig fort. Da jeg først så ned på klokken oppdaget jeg at vi hadde en fart på 4’35″ pr kilometer, og jeg bare: Prrrrroooooo! Så jeg bremset opp, og lot alle løpe forbi meg. Vær så god, alle idioter jeg kommer til å løpe forbi om et par timer.

Innen 5 km hadde jeg tatt igjen min pulje. Innen 10 km hadde jeg tatt igjen 4-timers-ballongen som startet 2 min før oss, og jeg var allerede på jakt etter 3t45min-ballongen. Den bestemte jeg meg tidlig for ikke å ta igjen fullstendig, men heller forsøke å nærme meg.

Runners’ high kom som vanlig på 15 km. Og 25 km. Og, tro det eller ei, på 41 km. Mitt aller mørkeste øyeblikk skjedde på rundt 35 km. Herregud, over 7 km igjen, det er jo en helt vanlig løpetur for mange, det! Det var da jeg sa til PiC at: Jeg kommer aaal-dee-riii til å gi meg nå. Aldri! Det hjelper å si slike ting når man har mørke øyeblikk.

Etter halvmaraton var jeg så høy på min egen fortreffelighet at jeg bare: Okei, tror bare jeg tar en runde til jeg!

Da hadde jeg løpt i noe sånt som 1 time og 50 minutter.

Like tøff var jeg likevel ikke ut mot Sjølyst andre runden. Så heldigvis stod PiC klar til å løpe på rundt 30 km. Han sa pene ord innimellom der han fikk stotret frem: Kan jeg bare spørre om hvordan det går EGENTLIG?

Og jeg svarte: Egentlig går det ganske bra. Egentlig har jeg aldri hatt det bedre, faktisk.

Jeg stoppet på hver eneste drikkestasjon for en slurk med enten vann eller blå Gatorade, litt tilfeldig hva jeg fikk i meg. Men etter 3 mil ble disse drikkestoppene lenger og lenger. På nest siste stasjon drakk jeg faktisk 5 kopper med vann og blå Gatorade. Det var mest for å ha en unnskyldning for å gå ett minutts tid.

Det synes PiC var helt i orden. Men bare så lenge jeg lovte ham at NÅ skal jeg i alle fall løpe til krampa tar meg. Jeg hadde ikke trengt å love ham det, men jeg gjorde det likevel. Greit å være på den sikre siden.

Så da gjorde jeg det. Faktisk tok jeg en sluttspurt! Og jeg løp jo bare seks minutter dårligere enn det PiC gjorde da han løp Oslo Maraton som en slags nedtrapping etter Norseman måneden før.

De siste to kilometerne sa PiC at jeg tok igjen minst 100 menn (og 1 kvinne, mest av mangel på kvinner, alle løper jo halvmaraton…) som “fikk det”. Ja, dèt. Dèt, man så gjerne får når man har løpt i mer enn 3 timer.

Veldig mange fikk dèt. Jeg fikk dèt ikke, før jeg satte meg ned for å drikke en hel Bonaqua med sitron et godt stykke unna målstreken, på den riktige siden av målstreken.

Hele moroa var over på 3,47,47, (og hvis du er superinteressert kan du trykke på linken og se gjennomsnittshastighet og at jeg kom på 19. plass i min klasse), og jeg er fornøyd, ikke minst med å i det hele tatt ha fullført maraton, men også for å ha fått medalje, og slått Katie Holmes.

Nå er jeg muligens en anelse full. Jeg har klinket rosévinen, og indrefileten av svin, for å si det slik. Til og med en potet har funnet veien ned i maven min. Kun fordi jeg har fortjent dèt.