Dagen i dag begynte virkelig fantastisk da jeg våknet av meg selv kl 07.46 og bare ÆÆÆÆÆH! Jobben! Jeg og Melvin trampet inn på jobben klokken 08.05, med sekken full av mat. Jeg hadde visst stilt klokken på å ringe kl 06.30 på HVERDAGER. I dag er det søndag.

Siden dette har det bare gått nedover.

Neida.

Joda! For et vær! La meg heller snakke om dagen i går, som var så mye bedre. Først gikk jeg og Melvin og potensiell maltepooeier og venninne til potensiell maltepooeier tur rundt Østensjøvannet. Melvin synes det var aller mest stas med alle endene, og jeg tok dessverre ikke noe bilde av at han jagde rundt på minst 50 fullvoksne og daffe ender. Det var moro.

Etter noen timer ute dro vi hjem og heiv Melvin i dusjen og noe egg i panna (for å lage omelett). Tenkte det kunne være lurt å trøkke i seg noe mat før man skulle legge ut på langtur, og etter at man faktisk har vært på en slags langtur (gikk 8 km med bikkja). Omelett er enkelt, og ca det eneste jeg har av spiselig vare i kjøleskapet.

Melvin sovnet sporenstreks i sengen etter dusjingen og turen og alt det der, og etter en times tid for meg selv med avisen og omeletten merket jeg at jeg begynte å bli så kald. Så gikk jeg og sjekket Melvin, og han lå og skalv og hutret. Dakar, våt og kald og alt var fælt. Så jeg pakket ham inn i fleecemorgenkåpen min og fønet ham varm og tørr med hårføneren.

Og innså at det har blitt høst.

20110918-082953.jpg

Jada, det stemmer at jeg la ut lignende bilder på facebook også, men det er fordi jeg synes Melvin er verdens søteste, spesielt innpakket i fleece. Han sovnet faktisk slik.

Jeg synes at dere kan skryte masse av ham.

20110918-083009.jpg

Senere på kvelden tok jeg frem hundeklipperen, og dro den over hele bikkja, 3 mm. Synes egentlig han ble ganske fin. Finere enn når frisøren gjør det (ser ut som en alien etterpå), dessuten, nesten helt gratis å gjøre det selv (bortsett fra at utstyret kostet flere hundre tusen kroner).

Bildene under er fra jobb i dag. Melvin jobber nemlig også i kommunen.

20110918-083025.jpg

Han får selvsagt beholde gardedusken sin på halen. Den er så fin. I dag prøvde jeg og Linn forresten å flette halen hans på jobb, tenkte jeg skulle sette på en rosa sløyfe? Det ville Melvin absolutt ikke ha noe av.

20110918-083040.jpg

Men etter omeletten, og før klippingen, la jeg ut på langtur. Etter 25 km måtte jeg gå på McDonald’s og tigge etter vann med isbiter. Heldigvis var det noen jeg kjente igjen fra mine glade McDonald’sdager som jobbet der. Så løp jeg videre. Da jeg forstod at jeg kom til å løpe 32,1 km fortere enn forrige gang jeg fikk det for meg at jeg skulle løpe over tre mil, skjønte jeg jo at her måtte jeg bare fortsette å løpe. Det var riktignok sikkert bare halvannet minutt fortere, men likevel. Dessuten var været bedre. Faktisk helt upåklagelig.

Etter 32 km er det ikke særlig gøy å løpe. Det kan jeg love dere. Det kan faktisk være så fint vær det bare orker, men løpingen blir bare mer og mer forbanna vond for hvert minutt som går. Det var da jeg begynte å tenke på at jeg hadde vondt i føtter, knær, legger, lår, hofter, rumpe, rygg, skuldre og… huden, og alle innvollene, og! Alt! Men jeg skulle jo løpe lenger enn sist, så jeg bestemte meg for å ta en liten runde slik at det ble akkurat noenlunde 35 km. Type gå 200 meter, løpe 800. Tidvis løp jeg faktisk ganske fort, for jeg tenkte at jeg ville bare få kilometerne overstått fortest mulig, slik at jeg kunne komme hjem og stå i dusjen i ca to og en halv time i stedet.

Det hele var over på 3 timer og 15 minutter, så at jeg skulle løpe i 3 og en halv var bare skryt.

Det får jeg uansett nok av tid til å gjøre neste søndag.

I dag er jeg bemerkelsesverdig lite stiv i bena. Jeg spiste ikke en gang da jeg kom hjem, var mer kvalm enn sulten, og da jeg faktisk begynte å bli sulten, bestemte jeg meg heller for å barbere bikkja og gå og legge meg. Jeg skulle jo stå opp ekstra tidlig i dag og spise en gooood og langvarig frokost med kaffe og krem og… ja. Det eneste jeg har i kjøleskapet er vel egg og blåmuggost, men. Det duger.

Jeg hater å ha et så funksjonelt forhold til mat.

Og sorgen var stor da jeg våknet av meg selv kvart på åtte og innså at jeg ikke hadde spist på 17 timer, løpt 3,5 mil innimellom, og skulle jobbe, de første timene helt spesifikt med å lage andres velduftende frokoster.

Ikke rart man blir litt gretten.

Jeg prioriterte selvsagt min egen frokost aller først på jobb. Det får da være grenser hvor godt man skal ha det på institusjon.