Godt valg, hæh? Jeg er bare glad for at de teiteste (flanke)partiene gjorde det så megadårlig. Så lenge ingen stemmer teit, kan folk stemme hva de vil for min del. Det beste er om de fleste velgerne er politisk superuspennende, slik som meg.

Klar for treningsoppdatering? Jeg også! Klar som et egg. Og jeg begynner å føle meg klar for maraton også. Veldig merkelig, for det er ikke lenge siden at jeg følte at maraton kom til å bli en uovervinnelig greie.

Bena mine har på mystisk vis helet seg selv. For et par uker siden hadde jeg benhinnebetennelse til titusen i muskelfestene på begge anklene, nå merker jeg ingenting. Vel, det er ikke slik at jeg klemmer og skviser på anklene for å sjekke heller (det gjør garantert litt vondt), men det er et stort skille mellom vondt når man knar og klemmer, og vondt hele tiden.

Det rare er at jeg har løpt nesten bare på asfalt i det siste. Jeg mistenker faktisk at det er møllen som er synderen med hensyn til benhinnebetennelse. Da jeg bodde i Arizona et halvt år løp jeg sikkert 98% på mølle (fordi det var en million varmegrader ute stort sett hele tiden, naturligvis), og det var på denne tiden og tiden etterpå at jeg slet aller mest med dette! Jeg anser det altså for å være en plausibel sammenheng mellom mølle og hyppig benhinnebetennelse. Enten det, eller så har kroppen vent seg til den utrolige belastningen det faktisk er å løpe 5-8 mil i uken?

Her er et bilde av meg i botanisk hage i Phoenix. Making love to a saguaro:

Nok om kaktus. Forrige uke ble det fire dager med løpings, som følger:

Tirsdag: Løp 12,7 km på mølle, kjørte 5*4 -intervaller (slik jeg har skrevet om tidligere).

Onsdag: Løp 32 km. Asfalt! GPS sier ganske så nøyaktig 32,1 km på 2:58:26, så da stoler vi på det. Ny milepæl var det i alle fall!

Fredag: Løp 10 km. Her skulle jeg faktisk forsøke å sette ny rekord på mila, så jeg la i vei så fort jeg kunne, men glemte jo helt at lungene mine er helt avhengige av at jeg varmer opp først! Et sted mellom 2,5 og 3 km ble jeg tvunget til å stoppe i noe som minnet om et gedigent astmaanfall, av typen jeg ikke har hatt siden jeg var liten og skulle løpe 3000 meter på skolen. Jeg fullførte mila bare for å fullføre (gikk et stykke, og jogget rolig resten), men akkurat ny rekord ble det i alle fall ikke.

Jeg burde visst bedre. Herregud, så amatørmessig av meg.

Ikke nok med det, men jeg kjenner astmaen ennå. Den løpeturen ødela alt! Lå og hostet hele påfølgende natt, og klarte ikke å løpe mer enn 6 km på lørdag sammen med PiC. Det vil si, jeg løp 3, og måtte snu for å gå store deler av turen hjem igjen, mens PiC løp alene. Jeg kjenner fortsatt at lungene/brystet (whatever) ikke er helt på topp.

Håper inderlig ikke jeg har ødelagt alt. Astma er faktisk noe av det kjipeste som finnes.

Lørdag: Som sagt, “løp” 6 km.

Jeg skal teste formen litt nå. Skal ut og løpe med Øyvind om et par timer, vi tar vel turen til Mariholtet, siden Øyvind er allergisk mot asfalt. Ikke før PiC er borte er jeg all over nabogutten ;)