Hjelpes, jeg hadde ikke trodd at jeg skulle kunne løpe over 32 km på under 3 timer i dag (kan du se løpet, forresten?). Kom hjem til PiC, og bare: “MÅåå-HAaa-COoolAaa-ZEeerOoo…NÅÅÅ!” Så da dro han og kjøpte Cola Zero til meg. Han er grei sånn.

Jeg hadde nemlig ikke stoppet og drukket noe som helst underveis. Løp i vei, men var ikke helt motivert for den lange bakken over Karihaugen etter noe sånt som 28 km, så der gikk jeg ca 3-400 meter, og drømte om hvordan det ville vært om jeg løp med drikkebelte i dag . .

Hvis jeg klarer å løpe like fort på Oslo Maraton, har jeg altså over 1 time og 15 minutter på meg på de siste 10 km for å nå det opprinnelige målet mitt på 4:15, hvilket betyr at jeg (i teorien) kan hinke inn i mål. Neida. Men jeg kaller ikke mila på over timen for å løpe. Det er jo Mette-Marit-tid. Gå. Hinke. Krabbe.

Så jeg burde greie det. Jeg får grave litt ekstra dypt etter viljestyrken den dagen, for jeg tror ikke jeg kommer til å løpe noe særlig lenger enn 32 km noen gang før (eller etter!) maraton. Like over tre mil holder faktisk mer enn massevis for meg.

Sist gang jeg forsøkte meg på langtur lå jeg halvdød av tørst inne på dassen på Esso og drakk grådig av springen en tominutters tid et sted mellom 19 og 20 km, før jeg forsøkte å jogge videre. Nå begynte jeg ikke å få noe særlig vondt noe sted, egentlig, ikke i tørsten heller, før etter omkring 26 km. Det går da fremover. I tillegg ble jeg stoppet litt av stengte veier, blant annet inn til Losby, så jeg måtte tidlig improvisere løperunden (første gangen jeg måtte tenke nytt ble det et par ganger til og fra vanndammen i veien). Sist gang falt jeg død om da jeg kom hjem. Jeg sovnet i et par timer før jeg i det hele tatt greide å redegjøre for meg. I dag skulle jeg jo på skolen, så det var bare å hive seg i dusjen og komme seg av gårde (med noenlunde matchende klær…). I tillegg var det ikke noe problem å følge med på skolen, eller i kaffeslaberas med Fantastisk for den saks skyld, etter skolen. Og jeg er fremdeles oppe (og ikke gråter)! Dette går straka vegen!

Mens jeg løp i dag tenkte jeg litt på om jeg skulle melde meg på Drammen Halvmaraton på søndag. Men jeg vil nødig få en repetisjon av fjorårets Oslo Halvmaraton, der jeg stilte bakfull til start og løp nærmest gråtende inn i mål (pga et visst bryllup kvelden/natten før, hvor jeg i forkant hadde presisert at “jeg ikke skal drikke”, men skylte ned det ene glasset med vin etter det andre likevel, mens jeg tøffet meg og bare: “pfft, kan løpe Oosschlo maraton BAKLENGS med HØYE HÆLER i morra jeg azz. Schkåål!”).

Jeg skal altså i bryllup på lørdag. Og andre mer viktige ting skjer på søndag. På søndag får jeg nemlig mest sannsynlig en eksistensiell krise. PiC skal nemlig flytte! Kanskje han til og med tar med seg Melvin? Tar alt jeg eier og har! Så jeg er kanskje litt dårlig rustet til å løpe halvmaraton i bakfylla akkurat denne dagen.

Han har bare fått jobb, altså.

Et annet sted i landet.

Men han kommer tilbake en tur den 25. september for å dra meg rundt på to runder i by’n. Det måtte han faktisk presisere i en egen stillingsklausul da han var på jobbintervju. Å være hare er en viktig jobb jeg synes at alle skal ta seriøst, og det at man har flyttet og fått jobb på andre siden av landet er ikke en gyldig forfallsgrunn når denne dama skal løpe maraton. Dessuten må han jo respektere oppsigelsestiden i sitt arbeid som min overbetalte husmor her hjemme.

Bena er egentlig ikke så verst heller. Kanskje jeg skal gjøre det igjen i morgen? Neeeida. Kan sikkert skvise inn en liten halvtime mellom skole og jobb i morgen, men tror kanskje aller helst at jeg lar det være.

Jeg skal i alle fall spise ostepop hver eneste dag frem til maraton. Har empiri på at det funker.

20110908-125226.jpg

20110908-125248.jpg