Mosjon uke 21

29 May

Hei alle kjære blogglesere som forguder meg og sitter der og stirrer på skjermen og venter på at jeg skal skryte av forrige ukes triminnsats!

Ikke mye å skryte av, for å si det sånn. Det har gått i kvantitet, og ikke kvalitet. Men jeg har slengt meg på barfotløpingtrenden! Haha, hvem skulle trodd, jeg som er livredd for å gå barbeint, jeg som hyler bare jeg tråkker på en stein, med sko.

Løping: 65,5 km

Med hund og alv: Ja, opptil flere turer.

Barbeint: Ca 1,5 km, i ett strekk, sammen  med barbeint alv.

Motbakker: Åjada, klabbert. Nesten bare motbakker, faktisk.

Langturer: Kun én, på snaue 16 km, mellom bakkar og rådyr og berg, som vi sier på nynorsk.

Hviling: 0 dager, men det har vært mange dager med koseløping.

Ukens bragd: Til tross for at jeg på Fornebuløpet på onsdag kan vise til svært begredelige resultater, var dette likevel en slags bragd. Det var jo over tusen varmegrader, og jeg hadde verdens tyngste kropp i dagene i forkant. Det var slik at jeg under oppvarmingen ikke en gang visste om jeg var kapabel til å i det hele tatt forflytte kroppen min 10 km i ett strekk, og så kom jeg på akkurat litt for sent at det gikk an å løpe 5 km den dagen, også. Men neida. Skarreverrasåskarreverra, sa kjerringa.

Mental pers, kaller man slikt. Eventuelt alvorlig tilfelle av kritisk lav selvinnsikt.

Og etter en god natts søvn og hviling hele dagen derpå, var jeg spretten og klar for joggetur kvelden etter. Jeg begrenset alle påfølgende joggeturer etter Fornebuløpet til superrolige korte restitusjonsturer i skogen, og det tror jeg var lurt, for kroppen var med ett ikke lenger så tung og tjukk og brei og varm.

Ukens lærdom: Barbeintløping funker! Face your fears, som jeg pleier å si. Saken var den at vi satt i en park i Oslo og pimpet øl hele lørdag kveld/natt, og jeg hadde sommerkjole og vonde sko på. Så da vi hoppet av bussen sånn ved tretiden natt til søndag, og det var drøye 2 km til å gå hjem, MED VONDE SKO, var det bare én ting å gjøre. Nei, to ting, kunne man gjøre. (Vi pleier alltid å løpe hjem fra byen, eller bussen da, sånn er vi, sånn har det blitt, liksom.) Det ene vi kunne ha gjort, var at jeg kunne lånt alven sine sko (alver bruker uansett ikke sko, de har strømper, sånn som Peter Pan), og han kunne løpt barbeint hjem, fordi han er skikkelig gira på barbeintløping for tiden, etter å ha lest denne artikkelen. Det andre vi kunne gjort var å løpe barbeint begge to, i romantisk solidaritet og tosomhet.

Så det gjorde vi.

Vi løp ca 1,5 km barbeint, i passe tempo (kan tenke meg 10-11 km/t), litt opp, litt ned, mest rett frem, på asfalt. Ikke vondt i føtter, ikke vondt å tråkke på stein. Skal utforskes mer. Har løpt barbeint før, én gang på sandstrand (fikk vondt, ble sliten) og én gang på mølle (fikk store blemmer og sår). Dette var annerledes. Dette fungerte! Om jeg merker en anelse stølhet i leggmuskulaturen pga barbeintløpinga, eller om det var pga motbakkeløpinga i skogen (med sko på) med Melvin dagen etter, vites ikke. Men man håper.

 

 

Tags:

Pinsejobbings

27 May

Er SÅ SLIIIITSOMT å jobbe, ass.

Ukens løpefavoritter

25 May

Bortsett fra Fornebuløpet på onsdag, er det kun rolige, eller veldig rolige, løpeøkter som står på planen denne uken, med mindre dagens predikerte varmerekord tvinger meg til å trekke inn på treningssenteret. Jeg klarer bare ikke å løpe rolig på mølle. Mølle er i utgangspunktet kjedelig, og MÅ nødvendigvis sprites opp med intervaller og motbakke, skal det være noe vits.

Nå synes jeg meteorologene kan komme tilbake på jobb, så vi kan få litt fint vær igjen! Går utover oss alle, denne statlige dustestreiken! Til helvete med sommeren!

Uansett. Rolig løping er fint, for da bør jeg høre på litt rolig musikk. Jeg liker rolig musikk.

10 favoritter denne uken:

* Some die young – Laleh

* Unstoppable – Alexander With

* Call me maybe – Carly Rae Jepsen

* The centre of the heart – Roxette

* Conquest of paradise – Vangelis

* Again – Lenny Kraviz

* Together again – Janet Jackson

* Skyer – Folk som oss

* Hard knock life – Jay-Z

* Ameno – Era

Ikke få solstikk.

10 bud for en lykkelig sommer

24 May

1. Hold deg inne og for deg selv hvis du er feit, stygg, bleik eller dum.

20120524-211052.jpg

2. Det er lov til å ha solskiller på kroppen hvis det kommer av pulsklokker, sykkelshortser, pulsbelter, sportsbh’er eller sokker. Bikiniskiller, rumpeballeskiller og underarmsblekhet som kommer av at du har solet deg helt dustete mye på ferie i Tyrkia er ikke lov, det er bare harry.

3. Når motebladene sier at alt er lov, betyr det ikke dermed at det er lov å gå med sokker i sandalene, at det er lov å gå tur i like grilldresser, at det er lov til å sette sammen klær i estetisk grusomme fargekombinasjoner, at det er lov å grille til frokost, lunsj, middag og kvelds, eller at det er lov å skryte på Facebook av at du skal på ferie til Golden Beach i Tyrkia for femte året på rad.

4. Løp deg en tur! Løp deg en tur hver tredje dag, hele sommeren. Og vinteren.

20120524-210809.jpg

5. Det finnes andre ting man kan grille enn pølser, selv om du skal grille i en park. Fisk og grønnsaker, for eksempel.

20120524-210558.jpg

6. Det er fint å feriere i Norge, også, men det finnes andre steder å dra enn hytta. Dra til en by du aldri har vært før, eller sykl til Sverige.

7. Bok i solveggen, med solbriller på og iskaffe eller smoothie i glass med sugerør går som ferie.

20120524-210841.jpg

8. Det er ikke lov til å ta livet av kjæledyrene sine fordi det er sommer.

20120524-210731.jpg

20120524-211531.jpg9. Stå opp før syv, men legg deg før ett. Stort sett. Det funker fordi det er sommer.

10. Frukt og bær er ypperlig som dessert.

20120524-211344.jpg

God sommer! Hilsen Sommerlykkepolitiet.

Æææh

24 May

Uæh, er det torsdag allerede?! Prosjektskisse!

20120524-080915.jpg

Fikk sove så lenge i dag, skjønner dere, helt til klokken syv, så nå er jeg skikkelig megauthvilt. Er jo ikke så skvetten jeg, så jeg la meg like gjerne med ørepropper igjen. HELE ørepropper, denne gangen, som det går an å få ut av hodet igjen når man skal stå opp. Litt forbigående døvhet er uansett bare gøy.

Problemet er bare at jeg får så innmari dårlig samvittighet av å sove så lenge på hverdager. Neida! Jeg heter Matilde, ikke Fotballfrue. Skulle gjerne sovet til ti jeg, på hverdager. Ni, hvertfall.

Det aller beste med å ha samboer, er å spise sammen. Være sammen. Min frokost:

20120524-080929.jpg

Og samboerens frokost:

20120524-080944.jpg

Klabbert at vi spiser det samme! Bare fordi han er mann, er det ikke slik at han ikke får egg.

Siden vi er så sent ute i dag, tipper jeg det allerede er dødsvarmt, altså altfor varmt for meg og samboeren å jogge. Ikke det at vi skal jogge, jeg måtte jo amputere bena etter gårsdagens til sammen 20 kilometer i solsteiken, men vi pleier å kunne gå vårs en tur, selv uten bein. Det er det for varmt til nå. All utendørs aktivitet må dessverre foregå mellom klokken 06 og 07.30, eller etter klokken 22. (Vi gikk forresten ganske lang tur i ellevetiden i går kveld, med nesten ingen klær på! Veldig stas.) Vi er allergiske mot sol.

Vi får gå en tur innom jobb. Også skal jeg møte Fantastisk til lunsj i dag, i byen, i solen, med solbriller på. Det blir fint.

Prosjektskissen? Den tar vi en annen dag.

Neida!

Fornebuløpet: Invalidklassen

23 May

Herregud! Hvem skulle trodd at det kunne være så jæ-ve-lig å løpe i 30 grader og frisk, konstant fønvind langs bryggene og strendene på Fornebu?

Men jeg fullførte, selv om jeg sprakk som ei julepølse lenge før halvveis. “Dette gidder jeg faen ikke mer”, tenkte jeg, men plutselig var jeg halvveis, eller, ikke plutselig da, mer omsider egentlig, og da var det drikketid, og jeg stoppet like gjerne opp for å gå i en to minutters tid mens jeg slurpet grådig i meg ett glass med vann og ett glass med sportsdrikke. Egentlig er jeg i mot drikkepauser, men herregud da, jeg er jo i mot hypoglykemi og heteslag og solstikk, også, ikke sant. Best å drikke litt. Best å gå litt.

Etter gåingen og inntaket av rent sukker i væskeform fikk jeg jaggu opp piffen litt. Jeg synes alltid de første fem er verst, jeg, og så kommer det seg.

20120523-212232.jpg

20120523-212250.jpg

Siris mavemuskler, nå er det veldokumentert at raske folk har mavemuskler:

20120523-212307.jpg

Da jeg endelig fikk opp piffen, mistet alle andre motet, virket det som. Du aner ikke hvor mange jeg tok igjen (stort sett menn) de siste fem km. Jeg begynte å se rundt meg, og der lå de, strødd, sutrende, og fikk hjelp av Norsk Folkehjelp. Menn ass. Det er ikke bare å peise på i førti grader når du ikke har løpt siden militæret en gang sent på åttitallet!

Det der kommer menn aldri til å forstå. Så får de heller ligge rundt strødd og surve, pysene, skriker og bærer seg, gjør’em. Pingler.

Det er faktisk ikke noe tøft å være død, og det aller teiteste må være å løpe seg i hjel.

Uansett, til en mann som gikk sa jeg: Kom igjen, det er bare halvannen kilometer igjen! Han tok meg i hånden og takket meg etter løpet for at jeg dro ham inn i mål. Til en annen mann, og da hadde vi løpt forbi 9 km-merket, sa jeg: Hallo, det er bare 700 meter igjen! Og han bare: ….

…på svensk, og da kan han egentlig ha det så godt. Svenske.

Ja, selv om jeg ikke liker folk, er jeg ganske solidarisk mot andre løpere. Bortsett fra hun med altfor stor rumpe presset inn i en altfor liten grønn shorts, hun lå foran meg hele veien, men jeg tok henne selvsagt igjen på slutten. Noe annet ville vært rart med det spisebordet der som hun går og drasser på.

Tiden? Den trenger vi ikke å snakke om, men det ble godt over 50 på denne dama. Du kan jo se på resultatene her, hvis du bryr deg så innmari mye. Legg i alle fall merke til at jeg splittet noe helt sykt negativt (om du ser på denne listen.) Good going! Hentet meg kraftig inn etter sprekken på 4, og med tanke på at jeg gikk to min etter 5, også. Men tro du meg, at manglende puljestart med minst ett minutts flaskehals laget av for mange mennesker i begynnelsen, kollektiv tidtaking og løype i steikende sol og heit varme, ikke gjorde løpsfølelsen til den allerede blytunge kroppen min noe særlig bedre. Jeg er stolt av å ha gjennomført (på vilja!), og jeg har lært at en god dose karbiser underveis når alt butter i mot er en helt strålende idé. Uten dem ville jeg endt opp med å gå 5 km i dag, det er jeg ganske så bombesikker på. Eventuelt gått hjem.

Sånn! Nå blir det hviling!

Neida. Jeg skal trene til neste ukes motbakkeløp, dessuten står snart skogsmaraton bardus og bankende på døren min.

Jeg er ikke døv lenger, heller, forresten. Stilte likevel i handicapklassen, sånn for sikkerhets skyld. Dessuten har solen tatovert Nike over hele kroppen min.

Diagnose: Fremmedlegeme i øre H76

23 May

20120523-101637.jpg

20120523-101656.jpg

Legg merke til: “Pas bor på byggeplass… bla bla bla”.

Da Byggmester Bob kjørte gravemaskinen sin inn på soverommet mitt i dag tidlig, og jeg våknet til tross for at jeg hadde på ørepropper, måtte jeg jo feste den litt bedre, ikke sant. Men så… Øreproppen bare forsvant, inn gjennom øret mitt og inn til lillehjernen, og der har den satt seg og den hvisker helt syke ting til meg som jeg ikke forstår!

Ikke bare er jeg komplett døv på det ene øret, men jeg begynner å bli gal også.

Visste ikke hva jeg skulle gjøre, klokken var ikke halv syv en gang da jeg sluttet å forsøke å få den ut igjen, så da bare… tar meg en joggetur, jeg ass. Hadde jo panikk, ikke sant, og joggetur er perfekt avreagering mot det aller meste. Formen var like dårlig som på samme joggetur i går kveld, i dag hadde jeg i tillegg med Melvin. (Bare 5 km-turer i skogen.)

Klokken åtte sharp stod jeg nydusjet og desperat på legekontoret borti her. Greit, jeg overdriver. Jeg oppførte meg eksemplarisk, behersket og rasjonelt (for å få hjelp, ikke sant, kan ikke være sånt hysterisk kvinnfolk, jeg hater hysteriske kvinnfolk!). Legen bare: “Uff, gjør det vondt når jeg pirker og lugger inni her?” Og sykepleieren bare: “Stakkar, jeg drar jo snart av deg øret!” Og jeg bare: “Bare få ut den forbanna tingen, så kan du klippe av meg øret for min del, jeg tåler det.”Og ingen fikk ut øreproppen! Ikke sykepleieren, ikke helsesekretæren, og ikke legen, ikke skyllemaskinen, ikke aborttanga, ikke pinsetten og ikke vilja. Så i ettermiddag skal jeg til ørenesehals-spesialist, og hvis ikke de får den ut heller, får jeg bare gå rundt og være døv på det ene øret. Blir i alle fall mindre bråk av det.

Må sikkert lobotomeres.

Tipper dessuten at “H76″ i diagnosen er en slags hemmelig kode leger i mellom, som betyr: “plassert der med overlegg, viten og vilje, dumma”, eller “tilregnelig i gjerningsøyeblikket, utilregnelig nå”.

Men blir det Fornebuløpet i dag, tro? Formen suger, og jeg vet ikke om jeg rekker det, heller. Formen er så dårlig at jeg ikke en gang vet om jeg KLARER å løpe 10 km. Hva skjer med det? Skylder på at jeg er døv. En skjellsettende opplevelse, for å si det mildt.

Dagens ettermiddagssolantrekk

22 May

Nå har jeg og Melvin gått ut i solen, i et vakkert antrekk fra syttitallet, utstyrt med dagens Dagsavisen og søndagens Aftenposten, gulsjegrønn vinterblek hud og tretthet av en annen verden.

20120522-154922.jpg

20120522-154946.jpg

20120522-155056.jpg

20120522-155120.jpg

Vi tenker vi skal sitte litt her, det eneste stedet der jeg bor det ikke bygges og graves.

20120522-155145.jpg

Jeg hater sol og fint vær. Bilen er for varm, det er for varmt å løpe, det er for varmt å drikke kaffe, Melvin er for varm, og det nytter ikke å lese i solen. Det eneste man kan gjøre i solen er å bade og sole seg, og det hater jeg også. Brunfargen min ser jo ut som gulsott, og jeg vil helst slippe å dø av hudkreft.

Alltid noe å klage på.

Tipper vi fikser dette i nøyaktig tyve minutter.

Løpenoia og paranoia

22 May

Jeg løp i går. Måtte jo det. Sent, sent i går, løp jeg, innover i skogen, mens alle andre løp ut av skogen.

Jeg fikk noia.

I dag har jeg enda mer noia, så jeg setter på noen bilder fra i fjor sommer, da jeg ikke hadde noia, sånn for at dette skal bli en god, noiafri dag, likevel:

20120522-072944.jpg

20120522-073033.jpg

Er så glad i den kjolen, og de skoa, vøttø. Men i stedet for å faktisk bruke ting jeg er glad i, pynte meg litt, liksom, så tasler jeg konstant rundt i joggebukse, hettegenser og fett hår. Sånn har det blitt.

Om løpenoiaen. Det var veldig fint å løpe, det er ikke det. Jeg elsker å løpe i skogen. Jeg hadde med musikk, også, det er ikke alltid det er nødvendig, for i skogen spiller fuglene musikk. Men etter om lag 5,5 km med motbakke fikk jeg rett og slett noia. Jeg fikser det ikke! Det gjør vondt, dessuten. Men jeg fortsatte å løpe. Og så måtte jeg gå litt. Alle bakkene på midten måtte jeg gå litt. Og så løp jeg litt. Og gikk litt. Og plutselig var det mørkt, og jeg var på Mariholtet og tenkte det var best å skynde seg hjem. Så hoppet det en frosk rett foran bena mine, og jeg fikk både løpenoia og paranoia, og det var akkurat der jeg egentlig pleier å ta inn i skogen igjen etter litt traktorvei, men jeg skvatt sånn at plutselig hadde jeg løpt forbi den mørke stien. Så da var det bare å fortsette. Til Ellingsrud, og borti der. Og det var helt greit. Mer traktorvei, slak nedoverbakke, dette går jo fint, jeg har ikke noia!

Men så fikk jeg skikkelig noia. Jeg ble veldig tørst, dessuten. Selv om det var en million varmegrader ute, løp jeg med heldekkende klær, for det er masse mygg og knott og flått og kratt i skogen, og det får jeg noia av.

Ble så tørst! Så jeg løp over Karihaugen og hjem, og det går oppover, men jeg måtte ikke gå, for straks var jeg hjemme og kunne drikke. Så møtte jeg et rådyr. Jeg stoppet og hilste, som seg hør og bør. Lenge stod vi og så på hverandre. Fine rådyret. Men hva gjorde det på Karihaugen? Ingen som vet.

20120522-073150.jpg

Det kjentes ut som at jeg hadde løpt maraton da jeg la meg i natt, var dødstrøtt, og sliten, og kroppen var dust og tung og hadde noia og jeg fikk ikke sove, for jeg var så sliten. Av 15,9 km? På SÅÅÅ lang tid? SÅ sliten? Selv om jeg sovnet langt etter to, lå jeg våken lenge en stund før fire, og våknet av meg selv kvart over seks i dag og bare ventet på at maskin-og-mekk-gutta skulle sette i gang med spetakkelet sitt utenfor, og de kom fem minutter etterpå. Og satte i gang med spetakkelet sitt. Det kjennes ut som at de har kjørt over meg med spetakkelet sitt, så sliten er kroppen.

Jeg forstår ingenting. Det kjennes som at kroppen min er laget av sement, og hvis jeg skal forflytte denne 60 kilos sementblokken 10 km på tid i morgen, er det på tide at jeg ikke har mer noia, i alle fall.

Hva gjør jeg galt?

Er det bare noia? Paranoia? Løpenoia? Eller er løpskarrieren til Gaupaasen over allerede? FØR DEN I DET HELE TATT HADDE BEGYNT!

Feudteit

21 May

20120521-215243.jpg

Nå har jo Feudinga blitt teit, også. Lar dere meg vinne, eller er dere bare så dårlige? Tar meg en løpings, jeg ass. Endelig!

← Older Entries

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 178 other followers