Sånn trente jeg uka før og etter maraton (uke 38 & 39)

Maratonuka (38):

Mandag: Nei
Tirsdag: Morgen: 5 rolige km i skogen med Melvin. Kveld: 3*1000 (4:00 min/km) og 6*300 (3:10 min/km) på bane. Lange pauser. Terskel.
Onsdag: Nei
Torsdag: Drøye 5 rolige med Melvin, opp en slalombakke osv.
Fredag: 5 rolige med Melvin.
Lørdag: Oslo Maraton
Søndag: Nei.DSC_4030 (1) (1024x683)

Foto: HVOR ER DET BANANER? HVOR? HVOOOR!

Insights: Turte ikke trene styrke denne uka. Kan’ke værra støl når man skal løpe langt. Totalt: 77 km på 7 timer trim.

Uke 39:
Mandag: Morgen: 30 effektive min styrketrening. Kveld: 7,5 km lett jogg i mørket hjem fra venninne (Skøyenåsen – Furuset)
Tirsdag: Styrketrening 30 min. Mye benkpress og skuldre og sånn. Prøver å ta flere hangups, klarer bare tre.
Onsdag: 5*1000 (4:30 min/km) + 4*200 (42 sek) i tunnellen på Bislett med Astrid og Ida. Sone 3.
Torsdag: Nei
Fredag: Nei
Lørdag: Morgen: 5 rolige med Melvin, kjenne på været. Kveld: Oslos Bratteste.
Søndag: NeiOslos-Bratteste-2014-KD-19383-1024 (683x1024)

 

Foto: Stian Schløsser Møller for Kondis.

Insights: Vi var egentlig enige om at det er aaaaaltfor tidlig å løpe i katakombene på Bislett i september. Men vi gjorde det likevel. Løpe naken <3 Totalt: 35 km løping og 1 time styrke, totalt 5 timer trim.

Tar ikke med gåturer og sånn, men går en del.

Nå føler jeg bare tomhet. 

Neida.

Jeg har én måned fri fra regimet (det betyr at jeg gjør akkurat som jeg vil, det gjør jeg forresten uansett), skal nok på ferie og sånne ting, og så skal jeg begynne på grunnmuren min igjen (lett og sterk, rask og rusk). Det høres veldig ut som jeg driver med kroppsbygging eller noe annet harry, og det er jo faktisk akkurat det jeg gjør. Bygger kropp til å løpe fort og langt. For første gang i historien har jeg ikke noen problemer med beina eller kroppen før, under eller etter maraton. Det har sikkert med grunnmur og kroppsbygging å gjøre. Klemz!
DSC_0412 (576x1024)

Bratt koz, Matilde.

Oslos bratteste 2014: Oppturen som ble nedtur

Det viktigste først: Jeg kom i mål på 25:39. Det er 6 sekunder pers fra i fjor, men likevel ganske mye dårligere enn i fjor. I fjor var det sleipt, gjørmete og glatt, det var ett steg frem og minst tre tilbake hele veien opp. I år var det 18 grader, sol og tørt og fint, og i år er jeg jo egentlig i bedre form. Egentlig. Bare ikke akkurat nå, for jeg er sånn drukner i egen snørr og gørr hver kveld- forkjøla akkurat nå. Sånn at jeg klør av meg fjeset om natten og våkner opp uten fjes. Det begynte på fredag, passende nok. Ikke noe å sutre for, sånn egentlig, men litt kjipt akkurat når man skal løpe 407 m rett opp en slalombakke. Dessuten bjeffer jeg når jeg hoster.

Edit: Det var visst ikke i fjor det var så glatt og bratt, men året før der igjen! Hurra! Ca samme tid under like gode forhold MED forkjølelse betyr altså at jeg er i rute likevel. Og heldigvis.

Sånn ser som vanlig løypa ut:IMG_20140926_230423

 

Når man står der nederst i bakken må man gulpe litt når man kikker opp:DSC_0391 (576x1024)

Vil man egentlig løpe opp der? Mange vil visst det. Her er starten fra en av mannepuljene:DSC_0390 (1024x576)

Det er spurtpris i hver pulje opp til første mellomtid. Den tror jeg det er om å gjøre å IKKE TA for de aller fleste.

Før man skal opp, må man gjerne ned. Jeg parkerer på toppen og varmer opp på veien ned, og tro meg, det er nesten verre å gå ned enn opp. Låra dirrer og det er liksom litt om å gjøre å ikke skli på steinene og falle og få hjernerystelse. Vel nede løper jeg litt opp og ned den første bakken for å få opp pulsen, drikker litt, gruer meg litt og angrer ganske mye. Også heier jeg på alle jeg kjenner og mange jeg ikke kjenner, for puljestartene går hele tiden og det er alltid en klynge med pesende folk som er på vei opp.

Jeg startet i den raske damepulja i år. En grov feilinformering på nettsidene til Oslos bratteste gjør at de aller aller fleste starter i feil pulje. Man løper IKKE Oslos bratteste omtrent like fort som en flat 5000 meter. Eller løper og løper, de aller færreste løper i det hele tatt. Folk flest krabber og kryper. I fjor strevde jeg altfor mye med å komme forbi folk som var treigere enn meg, så nå tenkte jeg at jeg skal sørenmeg også melde meg på i feil pulje. Og i den raske damepulja var det færre og mindre (lol) elefantrumper jeg måtte traversere rundt. Mindre logistikk.

Jeg var megaskuffa i mål. Hjalp ikke særlig på skuffelsen at klokka mi viste 25:45 i mål, NØYAKTIG samme tid som i fjor, altså. Heldigvis viste resultatlistene noe annet.

Skuffa, men fått fin ny lue til vinterløpinga:DSC_0393 (688x1024)

 

Her er en sammenligning av mellomtidene mine i år og i fjor:brattestoslo

Det jeg er aller mest skuffa over, er at jeg ikke var så innmari PÅ der jeg kan være på, altså på platået og den lille nedoverbakken. Jeg begynte vel egentlig å gå lenge før jeg måtte hele tiden. Var rett og slett ikke PÅ. Ga beng. Jeg trodde faktisk før start at jeg var i mye bedre dagsform enn jeg var. Hadde tenkt å kjøre på med makspuls og tidenes høyeste gjennomsnittspuls, men det gikk bare ikke. Jeg hadde ikke noe mer å gi.Untitled

Kanskje det betyr at makspulsen min er 181, eller kanskje ikke. I går var den iallfall det.

Menn elite startet 10 min etter oss, og jeg hørte at de kom nærmere og nærmere. I svingen tok Sindre Buraas og en klegg som hang etter ham meg igjen. Tenkte jo et lite øyeblikk at han kunne trekke meg opp siste bakkene, men det ville jo vært en vill tanke. Gøy å komme i mål omtrent samtidig som ham, da. Mye oppstyr. Han satte jo bakkerekord og greier.

I mål har de egne folk til å bære deg fem meter bort så du ikke er i veien for andre som krabber over mål. Man har jo skrudd av hjernen sin for lengst (etter Platået omtrent), så bærerne sier faktisk navnet ditt for å kanskje knipse deg tilbake til virkeligheten. Jeg ble liggende under en fyr som stod og tråkka på meg. Kikket opp, og kikket rett opp i shortsen på Sindre Buraas som stod og ble intervjua av TV2. Han satte jo bakkerekord! Kunne knipset ham på testiklene. (Lot det være, var for sliten.)

Oslos Bratteste er virkelig et flott arrangement. Og da mener jeg VIRKELIG. Logistikken funker (bagasjedropping), de er kjempeflinke på sosiale medier, det er drikke både både start og i mål, mange nok toaletter, folkelig profil (“utfordringen ALLE kan klare”) og deilig innhold i goodiebaggen; den berømte lua, en svær pose med Dumle, lakris, proteinbar, knekkebrød og generelt ting man har lyst til å få etter å ha krabbet opp en slalombakke istedenfor sånne dustete sponsorartikler (testere på antibac og shampoo og gud vet hva). Det gjør heller ikke så mye at eliten helst løper Stoltzen opp i Bergen akkurat denne dagen.

En liten montasje som skal illustrere skuffelsen:page

Da jeg kom hjem og det viste seg at jeg var mye mer forkjøla enn jeg først trodde, forsvant heldigvis skuffelsen. Så da valgte jeg bare å finne meg et sted å dø i stua isteden. Ingen sympati å hente fra Melvin heller:DSC_0405 (1024x576)

Jeg får finne ut hva jeg skal gjøre i høst. Jeg heller mot å gjøre ingenting, faktisk. Det er kun Skjennungstua opp neste tirsdag på planen, og det er jo bare verdens koseligste løp, men bortsett fra det er løpeplanen helt blank. Tror kanskje jeg har godt av det. Det funka jo så bra i sommer.

 

 

Er det OK å ikke snakke så mye mer om Oslo maraton? PSST: 3:27:03

Jeg har gjort mitt, liksom. Løpt fort, løpt langt, spist alt, drakk alt, tut og kjør. Jeg var kjempeflink. Nå er jeg ferdig med det. Litt. Hvor flink? Hvis man putter meg i riktig klasse (altså ikke i manneklassen, siden jeg ikke har utovertiss), så er jeg på plass nr 42 av 467 kvinner som løp hel. Hvis du i tillegg justerer for alder, så er jeg på plass nr 11 av 178. Dette er godt innafor godkjent. Jeg liker å holde meg innafor topp 10…%… (det gjelder i alt, egentlig. Hvis ikke blir jeg sur. Og når jeg blir sur, blir jeg slem, og når jeg blir slem er det ikke godt å vite hva som kan komme til å skje).

Vil dere se bilder og grafer og høre om mensen og sånn? Fikk ikke mensen. Vil dere høre om treneren som speidet etter meg, men jeg løp så fort at han ikke fikk med seg at jeg passerte? Vil dere ikke heller lese om Mari, som debuterte på maraton i all hemmelighet og løp på 3:34:01? Vilt!

Greit, jeg får fortelle litt, da. Og med litt, mener jeg egentlig ganske mye.

Det hendte i de søvnløse dager at jeg skulle løpe maraton igjen en grytidlig lørdag morgen i september. Det betyr fire årstider på fire timer. Jeg ante ikke hva jeg skulle kle på meg.

Vi stod der som høns i bur i nærmere tretti minutter før start. Problemer med sikkerheten, sa dem. Problemer med tissinga, sa jeg. Dessuten var jeg litt tørst. Måtte jeg faktisk tisse? Man må alltid tisse.

Det viste seg at jeg kledde meg altfor varmt. 177 i puls på første km, opp den slakke bakken fra start, jeg trodde løpet skulle være kjørt. Like greit, dra hjem. Løpe 1 kilometer i dag.

Første drikkestasjon kom som lyn fra klar himmel allerede på andre km. Andre km? Javel. Plutselig bråstoppet køen. Jeg ble glad for drikke. Var tørst, måtte fremdeles litt tisse.

Detaljer, detaljer. Løypeprofil og sånn, vett:

maraton

 

Beklager, men jeg fikk det ikke til noe skarpere. Er så mye data, vøtt! SÅ MYE DATA.

Hadde hele 7 bedritne km før jeg endelig kom i gang skikkelig, pulsen sank, tempoet steg, det var fint å løpe. Oppe i Botanisk hage stod Ida og heia som besatt. Jeg tok av meg diamantringene mine og kastet dem på henne. “TA VARE PÅ DEM, IDAAA-AAADE”. Hadde helt glemt at hendene hovner opp under maraton. Må gjøre mitt for å unngå koldbrann.

Så begynte jakten på 3:30-ballongen. De startet 500 meter før meg. Tenkte det var lurt å ha dem innen rekkevidde. Tok dem ganske kjapt igjen, så på klokka, og vi løp 4:34-fart. Dette er ikke 3:30-maraton-fart, hadde jeg lyst å brøle til hun nazidama som var festa i den løpske ballongen foran der. Hun brølte kommandoer på tysk (sunnmørsk, tror jeg), og det var til og med en fyr som svarte henne! “Nå kan alle som føler for det gønne på litt!” hørte jeg en eller annen fyr si. “Hæh? Gønne på? Mer enn 4:34-fart? Hvaiallverdenerdettefornoetull.” I tillegg var det trangt og kø bak henne. Jeg kom meg faktisk aldri forbi. Ville bare forbi. Ville ikke ha noe mer med disse galningene å gjøre.

Så kom jeg meg forbi. Brukte begge albuene, hadde festa to barberblader på yttersiden av albuekulene, og så bare snitta jeg opp mannlige løpere etter hvert som de kom i veien for meg.

Her er jeg foran nazidama og kveget hennes, og er blid:redigert1

Du ser det ligger mannlige løpere strødd bak der. Er jeg som har drept dem.redigert2

Det som er morsomt med statistikken under, er at du ser antallet menn jeg har snitta opp og forlatt blødende underveis. Du ser det fordi jeg tydeligvis har meldt meg på i manneklassen, dum som jeg er. Menna ble bare færre og færre jo nærmere mål man kom: mara.

Etter sånn ca 18 km begynte jeg å synes det var kult å løpe maraton. Da vurderte jeg på et tidspunkt like gjerne å perse på halvmaraton. (Pers på halvmaraton er forøvrig 1:39:17 fra Berlin, og det vil jeg ikke stå ved lenger) Så kom jeg på det Andreas sa på t-banen ned til byen: Uansett hvor forbanna langt et løp er, forsøk på negativ splitt likevel (selv om du veit at det aldri kommer til å gå). Jo nærmere negativ splitt du er, jo bedre løpsopplevelse får du. Dette er en slags leveregel. Eller et slags motto, om du heller liker mottoer bedre enn leveregler. Det som er fint med mottoer, er at du kan klistre dem opp på et bilde av en fin solnedgang over havet, altså et memo, og så kan du legge det ut på Facebook og alle bare: åååh åååh så fint motto så fint hav så fin sol! Et fantastisk memo!

Hvis du ikke veit hva negativ splitt betyr, forstår jeg godt at du ikke skjønner hvorfor folk driver og løper løp, egentlig. Eller løper i det hele tatt. Og liker det, til og med. Folk ass.

Ok, Herr Ultraløper. Ingen persing på halvmaraton i et maraton, med andre ord. Ingen andre perser heller. Kanskje persing på de siste 195 meterne? Det er lov.

Så jeg dreit i den persinga. 1:42:59 ved runding, supergode ben, null sliten, runner’s high og “jeg bare tar en runde til, jeg, okeiiiii!”-mentalitet var uansett helt perfekt. Skulle jo bare gjøre akkurat det samme én gang til.

Her flyr jeg. (Hadet!):

redigert3

 

Når du får vondt, tenker du bare at alle andre rundt deg har mye mye vondere, og takler det mye mye dårligere enn deg!

sa treneren min før start. Det tok jeg med meg. “Come on, is this IT?” tenkte jeg på et tidspunkt. Skal det ikke snart gjøre vondt i alt? Hvor er mensen? Hvor er PRØVELSENE? Jeg bare disconnecta hjernen og kroppen min fra hverandre. Det funker for meg. Det der? Nei, det er ikke mine bein, Hjernen. Det er noen andres bein, det der. Som ikke gjør vondt i det hele tatt, faktisk, se, Hjernen! Null vondt!

Andre runde forløp også temmelig smertefritt, sånn egentlig. Jeg tok igjen mannerumper og sang (inni meg) og var glad.

Run just as fast as I can 
To the middle of nowhere 
To the middle of my frustrated fears 
And I swear you’re just like a pill 
Instead of makin’ me better,
You keep makin’ me ill 
You keep makin’ me ill 

Ingen prøvelser. Bortsett fra at på 39. km ble jeg akutt megasulten, og begynte å tenke på bananer. Bananer, bananer i lange baner. Jeg visste det var én drikkestasjon til før mål. Hallo, hadde tross alt nettopp løpt samme greia. På 40 km var jeg så sulten at jeg besvimte litt. Bare litt. Og DER var drikkestasjonen. Faktisk stod Jesus og holdt en eske med sånne maxim gels rett før drikkestasjonen, og selv om jeg visste at de var kun for de spesielt privilegerte (de som hadde betalt 150 000 kr i forkant og fikk sånn gullarmbånd med gravert M*A*X*I*M i calibri-innskrift rundt håndleddet), så bare bønnfalt jeg han Jesusfyren om å få en. Herregud, hvem sier nei til noen som har løpt 40 km i maksfart uansett? Det ville jo vært en grunn til å bli dømt til evig skjærsild, i så fall.

Jeg fikk en gel og glefsa den i meg i løpet av fem meter til drikkestasjonen, hvor jeg skylte den ned med 14 glass sportsdrikke, og 15 glass med vann. Trolig kanskje 5000 kalorier i den lille posen der. Nok til å løpe 2,2 km til. Og hadde jeg ikke gjort dette, hadde jeg sikkert løpt på 3:25 nøyaktig, eventuelt hadde jeg kollapset ved bakken opp forbi Stortinget 600 meter før mål. En sjanse å ta. (Skal ta den sjansen neste gang).

For er det noe jeg nekter, så er det å være en av dem som krabber og kryper i mål og ser ut som de har bæsja på seg. Herregud, så patetisk. Samma hvor vondt det gjør, så er man liksom ferdig om 200 meter. Det er viktig å fullføre med stil. Det viktigste er å fullføre med stil. Og om du må spise rent sukker fra en pose med kliss som lukter spy og ser ut som blanding av tiss og utløsning for å klare det, så får det heller være sånn.

I mål så jeg ingen jeg kjente. Jeg tenkte KUN på bananer. Tror faktisk jeg kjefta på ei med downs som stod og delte ut medaljer for at hun ikke hadde bananer. Hun begynte å grine og lagde en scene, så jeg gikk bare videre, til der det lukta bananer. 

Gribba til meg tre bananer, spiste to stk på 14,5 sekunder, og satte meg ned ved en søppelkasse. Hallo, støtteapparat, det er IKKE jeg som skal lete etter dere nå! Dere får finne meg, og sånn er det med den saken.

Etter to bananer kom jeg på at Mari sannsynligvis fortsatt eksisterte, og at jeg hadde lovt henne å vente på henne i mål. Så jeg gikk tilbake til mål, og sannelig min hatt, jeg måtte ikke vente lenge, for der kom Mari i fullt firsprang, også hun fullførte med stil (det er jeg glad for, Mari, hvis ikke vil jeg ikke være ved at jeg kjenner deg).

Så snakket vi litt om hvor flinke vi hadde vært, og så dro alle hjem og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Forresten, nazidama med 3:30-ballongen tok meg igjen på første drikkestasjon etter at jeg hadde passert dem. Ikke noe drikking der i gården, iallfall. Hva dem skulle, aner jeg ikke, men jeg trodde faktisk at hele poenget med en sånn ballong var at de skulle løpe til mål på 3:30. De startet 500 meter før meg, og jeg så dem aldri igjen etter at de passerte meg på drikkestasjonen. Kanskje de løp tilbake til Øst-Tyskland eller noe? Jeg veit ikke.

Og husk: Det er lov å løpe langt selv om du er vegetarianer (grrrreeeit, jeg spiser sushi, men bortsett fra det: null kjøtt. Æsj.)

Takk til støtteapparatet. Trener for inspo, treningsprogram, psykologoppfølging, sovepiller og morfin blandet med 96% sprit til etter løpet. Samboer, for all den helvetes matlaginga og fotograferinga. Mari, for at du er den du er, og Andreas, endelig møttes vi! Vi har jo bare spionert på hverandre på internett. Til slutt: takk jevn og trutt styrketrening for at jeg løp uten heroinknekken i mål.

 

 

Oslo Maraton teaser

Løpsreferat får komme en annen gang.maraton1

Jeg gjennomførte nær sagt perfekt (liiiiten postiv splitt, bare). Er megafornøyd! 3:27:03.

Her er resultater. Nei, jeg er ikke mann. Ikke sist jeg sjekka, iallfall. Havna i manneklassen likevel. Sikkert fordi jeg han jeg kjøpte startnummeret av er mann. Og fordi jeg er klumsete. Og fordi de nye sidene til Oslo Maraton er litt… jalla.

Se! Jeg er i nettavisen også! Det ble visst utsatt start pga problemer med “sikkerheten”.

Nå skal jeg drikke øl og vin til jeg ikke klarer å stå på beina.