Det finnes for mange “se så langt jeg har løpt og så inntrissang bok jeg har lest”-blogger

De kryper frem om sommeren, de positive folka som løper og leser og fjaser om det. Selv løper jeg maks én gang i uka for tiden, jeg har brukt fire måneder på å komme halvveis i novellesamlinga, og jeg tror legen min må ta en titt på blæra mi, for den klør aldeles forferdelig.

Jeg blir deprimert om sommeren, jeg. Ble det i fjor, er det i år.

Noen ganger ønsker jeg bare å forsvinne helt.

Noen ganger gjør jeg det også. Da er det ingen som vet hvor jeg er, men du kan banne på at jeg er på et av de hemmelige stedene mine i Østmarka.

Her er et bilde av Melvin fra i går.

image

Han må klippe seg snart. Det må jeg også. Klippet meg i fjor, da, så det haster jo ikke.

Pers i Rett til Værs! (Mellomkollen opp)

Det er minst tre grunner til at jeg ikke er særlig aktiv her lenger:

1. Jeg har ikke tid. Jeg har virkelig ikke tid. “Man har tid til det man vil ha tid til”, påstår jeg bestemt til kundene på treningssenteret som prøver å avslutte medlemskapet sitt (lathanser!), og det er faktisk sant. Jeg har tid, men… (gå til punkt 2).
2. Jeg gidder ikke (når jeg har tid). Det er noe skikkelig bah! med å sette seg ned foran pc-en når man endelig har en liten halvtime for seg selv, etter en hel dag med å løse pengemysterier og personalmysterier og statistikkmysterier på… nettopp pc-en. Jeg har aller mest lyst å kaste pc-en i veggen noen ganger. Er så lei av pc-en!
3. Astma er skikkelig dritt, så jeg har ikke hatt noe å skrive om.

Hvis du synes det er kjipt å følge denne bloggen når det ikke er noen som skriver bloggen, foreslår jeg at du slenger deg på instagram og følger meg der. Jeg legger ut så uendelig mye fjas der, nemlig. Nå har jeg for eksempel nettopp oppdatert profilteksten min:
image

Men tilbake til blogginga. Jeg har slitt med astma siden #halviberlin , og har nå testa ut noen nye medisiner en måneds tid. Astmaen ødela Sentrumsløpet, og astmaen ødelegger løpelysta og bloggelysta.

Så etter Holmenkollstafetten bestemte jeg meg rett og slett for å løpe slik jeg har lyst til og ikke stresse sånn med løp. Å løpe løp uten å føle at man har trent spesifikt til løpet er stressende både for huet og lungene. Det er som å gå på en muntlig eksamen i et fag du aldri har hørt om. Så det gidder jeg ikke mer. Samtidig elsker jeg jo å være i såpass god form at jeg når som helst (og med når som helst mener jeg like gjerne lørdag kveld klokken halv ni etter fire øl) kan løpe 2 mil i skogen sammen med bikkja.

Men så fikk jeg plutselig futt i krana og vann på mølla, og skrev meg et treningsprogram, like greit. Et program som skal få meg i god, generell løpeform, slik at jeg kanskje, og med kanskje mener jeg 98% sikkert kan løpe meg et løp igjen snart der jeg føler at jeg har øvd og trent og lungene og beina og alt bare stemmer. Kanskje bortsett fra alderen. Jeg er jo 32 føkkings år nå. Så selv om jeg fortsatt viser leg uoppfordret på polet, er det sørgelig men sant at makspulsen min synker drastisk og det er lenge siden jeg har sett tallet 2 med to nuller bak på pulsklokka mi. Snart kvelden, med andre ord.

Dette løpet der alt stemmer skal vi komme tilbake til senere, hvis det blir aktuelt (det er fortsatt 2% sjanse for at det aldri blir aktuelt), og imens skal jeg bare satse på skogen og naturen og programmet og bikkja og gjøre nesten bare det jeg har lyst til på løpefronten.

Og her kommer Rett til Værs inn. Jeg fikk plutselig lyst. Det er jo bare et liksomløp langt inne i Maridalen, som folk som er langt inne i Maridalen på løpsdagen til og med, aldri har hørt om. Et bortgjemt løp for nerder; O-nerder, skinerder, løpenerder og motbakkenerder. Oslonerder. Jeg passer ikke inn i noen av disse kategoriene sånn egentlig, og bratte terrengløp er kanskje det i verden som gir meg aller minst mestringsfølelse, men jeg fikk bare lyst og føler ikke at jeg må ha noen større grunn enn det.

image

Foto: Lasse Wilhelmsen, Kondis.

Jeg dro på meg O-skoa, og gønna på den første kilometeren på grusvei på godt under 5 minutter. UPS! Så gikk skolissa mi opp, og det lot jeg meg irritere over i kanskje 200 meter, før jeg bøyde meg ned og brukte omtrent 20 sekunder på å fikse faenskapet. Det var det verdt. Innover i marka ble det bare vondere og vondere å hoppe rundt, tenke seg til, O-skoa drev og gnagde av meg føttene! Så talentløst. Trengte ikke O-sko en gang, det var så fint vær og tørt og solete og varmt. Bare sorgen, hele greia. “Skal jeg bryte?” Bryte for hva, egentlig? For å gå barbeint ned igjen? Det er dessuten kjempefint på Mellomkollen, utsikt over hele Oslo og greier, også på en så fin dag da gitt! Ville ikke gå glipp av det. Så jeg hinka videre opp til Mellomkollen, tok igjen to gamle damer i myra og peisa på foran dem i mål på 34:10, ett minutt bedre enn for to år siden. Jaja. Burde sikkert gått bedre enn dette.

Her er de fleste nerdene samlet på Mellomkollen:

Lagbilde_orginal_Rett_til_Vaers_2014_IMG_1331

Foto: Lasse Wilhelmsen

Med tanke på gnagsårene, så var faktisk nedturen, om mulig, enda verre enn oppturen. Den der’re steinrøysa i siste tredjedel av løpet er skikkelig dust, den er veldig dust når du skal opp, men faktisk enda mer dust når du skal ned igjen. Med gnagsår.

image

Et par gnagsår er selvsagt ikke noe å sutre for, og ikke noe jeg sutrer for heller, det er bare litt kjipt akkurat når man skal løpe løp.

Men det skal jeg jo heldigvis ikke på en veldig god stund.

Resultater og reportasje fra Mellomkollen.

Sjarmøretappen i Vårens Vakreste Eventyr

Hei! Det gikk megabra!

Hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke har snakket om Sentrumsløpet, så er det fordi jeg løp på 50 minutter, og det rett og slett ikke er noe å snakke noe mer om. Jeg hadde astma etter #halviberlin, og har faktisk vært ganske så tungpustet helt til denne uken. Jeg løp 1 km og gikk resten. Neida. (Jo, faktisk).

Flaks at det løsnet denne uken! Snek meg inn bakveien på laget (sugde oppmannen), for jeg har faktisk ikke hatt tid, ork eller pust nok til å løpe testløp. Heldigvis teller resultater i tidligere løp når laget skal mekkes sammen, og heldigvis fikk jeg fart på intervallene uten å dø i lungene mine denne uka. Alt klaffet!

Ble tatt ut til 14. etappe tirsdag kveld, 840 meter inn mot maratonporten. Sjarmøretappen går fra Majorstuen omtrent gjennom Camilla Colletts vei, Josefines gate, forbi Bislett bad, kvartveis rundt Bislett, for så å sende sistemann, 15. etappe, i mål på Stadion.

I fjor løp jeg 3. etappe, og det kan du lese om her

Jeg var helt sikker på at vi kom til å rykke ned fra eliteklassen i år. HELT SIKKER. Hadde i tillegg meldt på to lag fra Fresh Fitness, og har brukt en måned på å tvinge 30 stk av 400 ansatte og konsulenter til å løpe, sette opp lag, mase. Herregud. Ingen som prøvde å ligge med meg for å få løpe på førstelaget, for å si det sånn. Uansett, mer om Fresh etterpå.

Skulle løpe 1. etappe for førstelaget til Fresh, og stressa unødvendig mye i forkant for å få tak i stafettpinnen til meg og startnumrene til andrelaget i forkant, helt til jeg bare: Marius, dette må du fikse, jeg skal se starten på Kvinner Elite, og så skal jeg varme opp. HADE! Møt meg utenfor maratonporten mellom kl 15:05 og 15:10, du. Så får jeg stafettpinnen da. Støtteapparat, altså. Gull verdt <3 Kanskje var det jeg mangla på Sentrumsløpet? Da var nemlig hele støtteapparatet i Barcelona.

Hadde ikke noen god følelse på oppvarminga, ass. Ikke var det mulig å varme opp på etappen min, heller. For mye folk, for aggressivt militærpoliti som bare: DU MÅ VÆRE PÅ FORTAUET, UNGE DAME. (Skal gi deg unge dame, jeg). Men da klokka nærma seg ti på min tur, så begynte jeg å spurte/stigningsløpe litt, det føltes egentlig aller mest som show off for publikum som hadde samlet seg for å få med seg vekslinga på etappen min… Noe måtte man jo holde på med, mens man stod der som et nek og menn elite begynte å ta oss igjen (de hadde start bare 15 min etter oss, så det var ventet at jeg måtte dele vekslingsfelt med dem).

anigif

 

Like før Ullkisa kom stakkars Thea. Eller stakkas og stakkars. Vekslinga gikk smertefritt, og jeg gønna på avgårde, gjennom krysset, opp bakken, og så stivna jeg totalt. Tenkte at nå kommer jeg til å dø. Faktisk. Roet litt ned, og så gikk det en faen i meg. Hun der’re Ullkisa-jyplingen rett bak meg skal søren ikke få ta meg igjen! Endelig så jeg Bislett, og jeg kutta svingen rundt Bislett Bad så uforsvarlig mye at hvis noen hadde stått i veien hadde de dødd av sammenstøtet, det lover jeg deg! Jeg bare toga inn i folkemengden som et løpsk lokomotiv. Jeg hadde kappet av dem armen! Jeg hadde fått armen tvers gjennom meg, om noen stakk den ut. Det var det heldigvis ingen som gjorde. Rutinert publikum, i grunn. Sikkert pga det hissige militærpolitiet…

Etter svingen kunne jeg ikke lenger føle fingrene mine. Jeg fikk med meg, langt bak i hjernen, at folk klappet og heiet, men jeg så faktisk ingenting. Da jeg kom til vekslingsfeltet var jeg blind. Hvor var hun? Jeg hørte ingenting, så ingenting. Ga bare pinnen videre til det som føltes som en vilkårlig person, og først da jeg registrerte at baneskoknottene hennes knirka i asfalten klarte jeg å huske hva jeg holdt på med.

Satte meg på fortauskanten, la meg ned, og bare: Hvor er sansene mine? JEG HAR MISTA SANSENE MINE!!

Man har da sin politieskorte…

DSC_3838 (1024x683)

 

SK Vidars førstelag i tet, som vanlig. DSC_3834 (1024x683)

Ullkisa tar innpå, men ikke faen om hun skal veksle først (drittkjerring!)DSC_3841 (1024x683)

I ferd med å få en existential meltdown. Han OSI-fyren i bakgrunnen aner jeg verken hvem er, eller la jeg merke til i det hele tatt før jeg så på bildene etterpå:DSC_3842 (1024x683)

Hva er det jeg har løpt på, a? Fire minutter sikkert. DSC_3843 (1024x683)

 

Disse bildene husker jeg faktisk ikke noe av. Snakket hun til meg, hun som plutselig satt ved siden av meg? Snakket jeg med henne? Jeg veit ikke, men det kan sannelig se slik ut.anigif1

 

Jeg løp på 2:50 (faktisk!), og er megafornøyd. Virkelig kjempemegafornøyd. For én gangs skyld trekker jeg snittet opp.

resultater_holmenkollstafetten

Vi fikk altså 14. plass totalt, men jeg løp inn til 11. plass på min etappe. Kan ikke annet enn å være glad for det, og glad for at vi ikke rykker ned. Glad! Det er det jeg er. Hurra! (Så glad.)

Fikk vel summet meg nok til å finne igjen sanseapparatet mitt et par minutter etter veksling, så da måtte jeg spørre støtteapparatet om han hadde fått pinnen til første etappe for Fresh. Håpet virkelig at han skulle si nei. Hadde ikke det minste lyst til å løpe ett eneste skritt til. For noen.

Starten var om ca 25 min. Hva skal jeg gjøre med all denne syra? Søren ikke godt å si. Var på en syretripp.

Vi fikk gå til St. Hanshaugen, da. Der har jo bedriftsklassene start. Har aldri løpt i bedriftsklassen. Visste ikke hvor lang 1. etappe var. Null forberedt.

På med ny trøye, nytt startnummer. Vil helst bare dø.

DSC_3855 (1024x683)

DSC_3856 (1024x683)

Se glad ut! Løpe! Yay! DSC_3858 (683x1024)DSC_3860 (683x1024)

Ehh… (Kill me)

Jeg gadd ikke (orka ikke) å varme opp på nytt. Bare stod der og så apatisk ut og ventet på at det skulle være over. Åja, så man starter i tre puljer i samme pulje i bedriftsklassen? Og jeg er bakerst? BAKERST? JEG FINNER MEG IKKE I Å STARTE BAKERST. Må jeg løpe 5 meter lenger enn de andre, da? Samt svømme?

HVOR LANG ER DENNE ETAPPEN EGENTLIG? 1100 meter, sier du? ER DU SPENNA GÆÆRN, skal jeg løpe 1100 meter nå?

Så ble klokka 15:44 og jeg kom på at jeg kanskje var på St. Hanshaugen og at den er veldig bakkete, så jeg bare: Hvordan er etappen, egentlig? til en fyr ved siden av i grønn t-skjorte. Han bare: Litt opp, så mye opp, så VELDIG opp, så litt sving, så mye sving, så litt ned, så veldig mye ned. Jeg bare: litt som li…. Bang! Så gikk startskuddet, men jeg skulle si “litt som livet generelt”.

Jogga opp St. Hanshaugen og lot alle de tjukke kapitalistiske rompene gønne på og mase seg forbi meg. Så skjedde det noe. Drittbakken kom. Spratt bare lett forbi alle sammen som gønna forbi første bakke, og følte meg plutselig pigg. Var dette alt? Tok en snarvei mellom to skilt som de andre løp på utsiden av, plukket rygg etter rygg i nedoverbakken, og det var faktisk to fjols som gikk. GIKK!! I nedoverbakken. På en etappe som varer i knappe fire minutter og er 1100 meter lang. SKJERP DERE.

I vekslinga skjønte jeg nada. Skulle egentlig veksle med denne karen: DSC_3862 (1024x683)

… men ikke ante jeg hvem han var, eller om han i det hele tatt var der. (Ja, det er jeg som har satt opp lagene, ja).

Plutselig stod han der midt i klynga, så fikk han pinnen, og jeg kunne dra hjem og drikke øl.

THE END.

Det var gøy! Gøy gøy gøy! 1. etappe var megagøy, megamestringsfølelse! Ja, løpinga har gjort meg litt skrinn og skranten og… kjevete i det siste, men gøy!

DSC_3875 (1024x683)

PS: Hvis du lurer på hvordan det gikk med Fresh Fitness, så kan du se det her. Vi hadde førstelaget i mixlag flest menn (der jeg løp) og andrelaget i mixlag flest kvinner. Og ja, vi KNUSTE både SATS & ELIXIA. (Det viktigste av alt).

TAPERE.

Boo hoo.

 

 

Skal vi ta noen øl sammen, Justin?

Hei! Vært opptatt serru. Kjøpt og solgt og sånn.

Jeg og ei venninne var på Telenor Arena i går kveld og fikk med oss Justin, og da mener jeg ikke Bieber, for å si det sånn – OH. MY. GOD!

Jeg og Justin har hatt et av-og-på – forhold i mange mange år. Mest på, men det har jeg ikke villet innrømme. Da han så slik ut, for eksempel.

Som en feilvaska ullgenser som synkrondansa med andre totalt anonyme menn og sang eller breket som ei geit med vondt i halsen.

Who wore it best?

Eller da han og Britney hadde gått bananas på nærmeste Levi’s-butikk:

Men så plutselig, en gang i 2004 eller noe sånn, så bare:Justin Timberlake Wallpaper 2013 Wallpaper

HELLO JUSTIN!

Og så begynte han å ligge med de kule chicksa…

…og de var det kuleste paret ever, kan tenke meg at de bare lo og lo og lo og lo og knulla og lo og hvem vil vel ikke ha et sånt forhold med en sånn mann eller ei sånn dame? JATAKK. 

Mens resten av entertainerne tok steget helt ut og hora rundt med nakne glamourmodeller på MTV, kjørte liksom Justin bare på med James Bond; skreddersydde dresser, sjarme og klasse og ble plukka opp av selveste Timbaland.

Det som liksom er så kult med Justin Timberlake, er at menn med vett også synes han er dritkul. Jeg oppfattet at det var ca 50/50 av kvinner og menn på konsert, og gjennomsnittsalderen var kanskje… 32. Min alder, altså. Kvinner elsker Justin, menn digger Justin. Han appellerer til alle.

Timbaland må være den kuleste produsenten man kunne starte samarbeid med på midten av 2000-tallet. Og det som tidligere kunne minne om lyden av en veldig døende sjøløve, ble plutselig på magisk vis forvandlet til den ene hit’en etter den andre.  SO COOL!

Og det var det vi kom for å få med oss i går kveld. Gjett om fyren innfridde, da! Herregud. To timer, holdt han på, og han holdt på publikum hvert eneste minutt. Fyren er i form. Danset i to timer og ikke én tone på avveie. Da han tok frem flygelet, tenkte jeg at, “nåååh, skal han liksom ta noen akkorder nå da for å late som han kan spille piano?” Men så ble han liksom sittende der gjennom to sanger, og han hadde øvd, for å si det sånn.

Plutselig tok han frem kassegitaren og bare: “Nå skal vi synge en sang om drikking!” Og alle bare: YEEEEEEEAAAAH! Og så fikk han en drink av ei dame, og den tok han på styrten. Drinken, altså. Ikke dama. (Hadde vøri no’!) Fikk vist frem bandet sitt (The Tennessee Kids) også. Og Tennessee. Og Elvis.

SLO AN: Justin Timberlake fikk publikum med seg fra scenen i Telenor Arena. Foto: Leserbilde

Foto: VG.

Bandet fikk virkelig vist seg frem under “My love”. Jeg er sikker på at det kokte i salen. Og han korpulente mørkehudete fyren på sax? Kan jeg få nummeret hans, er du grei?

Da Justin kom løpende opp på scenen som flyttet seg mot meg, trodde jeg seriøst at hjertet mitt skulle stoppe. Han tok seg god tid til publikum, og jeg tror samtlige av de sikkert 20 000 som var på Arena i går hadde lyst å ligge med Justin der og da. Menna også.

Jeg hadde iallfall det. Litt. (Mye.)

Etter noen runder med publikum der han skrudde på sjarmen og tok en liten “Human nature” – runde for å hylle MJ, skulle han tilbake til hovedscenen. Jeg kan banne på at han hoppet opp og så rett på meg! Da døde jeg. Husker bare at jeg veivet febrilsk med armene, og så veivet han tilbake, og der og da visste jeg at vi skulle ut og drikke øl sammen etterpå. Kanskje på Tilt? Vi kan drikke IPA og spille flipperspill.

Det ble ikke noen øl. Vi får ha det til gode. “Skal tross alt løpe Holmenkollstafetten for OSI kvinner igjen på lørdag”, fortalte jeg ham. “Jeg kommer og heier”, sa han da.

Han hadde oss i sin hule hånd under avslutningssangen, “Suit & Tie”. Han hadde det. Og så forsvant alle sammen.

Vi visste det! Justin skulle bringe Sexy back. Det var bare det vi ventet på nå, og da han bragte Sexy back var det så god stemning at jeg tror faktisk ingen ville at dette noen gang skulle ta slutt. Han hadde fortsatt igjen Mirrors. En forrykende allsang med klisjéstrofer av “tnååå, fant du og hun der’re personlighetsløse dama di tilbake igjen”, men det funka! Det funka så bra at da det hele var over, var jeg lei meg. Vil ha mer allsang. Mer Mirrors.

Mer av dette. Det er jo sånn vi har det, alle sammen. Med den der hjemme <3

Cause I don’t wanna lose you now
I’m lookin’ right at the other half of me
The vacancy that sat in my heart
Is a space that now you hold
Show me how to fight for now
And I’ll tell you baby, it was easy
Comin’ back into you once I figured it out
You were right here all along
It’s like you’re my mirror
My mirror staring back at me
I couldn’t get any bigger
With anyone else beside of me
And now it’s clear as this promise
That we’re making two reflections into one
Cause it’s like you’re my mirror
My mirror staring back at me, staring back at me

Tror dette er den aller beste konserten jeg har vært på!

 

 

 

 

 

 

 

Kognitiv dissonans

Jeg har ett problem. Det er at jeg skal løpe Sentrumsløpet på lørdag og jeg har hengt opp plakater av meg selv på hele Jessheim for å utfordre alle som gidder til å løpe om kapp med meg.

Dette hadde jo egentlig ikke vært noe problem, hadde jeg bare ikke hatt ett til problem. Problem nr to er at jeg er i skikkelig dårlig form.

Da mener jeg kjempedårlig form. Så dårlig at da jeg skulle jogge her om dagen, fikk jeg sånn astmaklemming i brystet. Jogge! Jeg tror kanskje jeg var oppe i 5:50-fart. 20140422_210438 (1024x576)Og da er det ikke særlig gøy å løpe om kapp med 2800 personer (tipper alle medlemmene kommer til å løpe, jepp!), vi kommer jo til å gå konkurs til sommeren og jeg mister jobben og må begynne å vaske rumper igjen og sitte i skranken på Lånekassen og være sur.

OG DET VIL VÆRE ET SATANS STORT PROBLEM FOR MEG! (Nr tre i rekken av problemer).

Her jogget jeg og Melvin i skogen i går: collage

 

Gikk ikke akkurat noe bedre det, men det var i det minste innmari fint. Det kan du forresten se på Instagram, hvis du på død og liv det.

Så for å komme til bunns i mine mange problemer, så har jeg måttet tatt en titt på livsførselen min den siste tiden. Hvorfor er jeg plutselig i så dårlig form og må sitte lenket til surstoffmasken hele dagen lang?

Kjøp OG salg av leilighet er neppe noen god unnskyldning, selv om jeg rydder og vasker og rydder og ringer og mailer og rydder og vasker og herjer utrolig mye med det. Det er jo bare hyggelig. (Sier jeg til meg selv). Nå kommer snart fotograf og tar bilder her og så blir det visninger og enda mer rydding og vasking og så få ting som vi har her nå, har jeg faktisk aldri hatt før. Har til og med rydda bort vannkoker’n.

Man blir ikke i dårlig form av å ha mye å gjøre.

Jeg har riktignok spist en del, kanskje lagt på meg en kosekilo eller fire (hvem faen bryr seg!). Sammen med spisinga har jeg kanskje drukket en øl eller femten? Det kan hende!

Har tross alt vært i Latvia i det siste, og der bare kastet de øl etter oss! Kunne ikke annet enn å drikke opp!20140418_150301 (576x1024)

 

MM, Leffe.

Spiste så sterk indisk mat på en irsk pub i gamlebyen i Riga at jeg grein og spiste og spiste og grein og jeg elsket det så mye at jeg bestemte at vi måtte dra tilbake og spise det samme dagen etter også. 20140418_205320 (576x1024)

Da må man drikke noen IPA, ikke sant. Som passer til maten. 20140418_232518 (576x1024)

Og så har man det gående. To skjeer sterk Veggie-Madras, ei flaske IPA, to skjeer Veggie, ei flaske IPA. Mm, så kald og god.

Det kan hende jeg også drakk noe annet, jeg husker faktisk ikke. Men jeg tror jeg var full i tre hele dager i påsken (feira Jesus). Her er fra da feiringa av Jesus eskalerte til klimaks:

spy

Eller kanskje jeg er i så dårlig form fordi jeg like greit tenkte at helgen før Sentrumsløpet er perfekt for å begynte å snuse?

20140419_014723 (1024x576)

 

Har ikke klanderverdig livsførsel, må bare legge meg litt nedpå! Nikotinsjokk…

Jeg veit ikke hvorfor jeg er i så dårlig form, jeg. Får bare rett og slett unngå å tenke på det frem til jeg iallfall har forsert Slottsbakken på lørdag… Etter det kan det jo bare gå oppover?

Jeg går for sub44 (det blir jo pers, tross alt), og at trimmesjappa jeg er satt til å drive går konkurs ila juni.

Egentlig har jeg kanskje bare ett problem likevel: Min evne til å ta absolutt ALT helt seriøst // fullstendig diskrepans i mine langsiktige mål og kortsiktige preferanser —> kognitiv dissonans

TVI TVI. I tillegg er det meldt tusen millioner varmegrader igjen og jeg må sikkert løpe naken.

Nå må jeg krampetrene. Meeeeeeelviiiiiiiiiin…? Hvor er du? Vi skal i skogen!