Velkommen til interiørbloggen chabby + chic + minimalistisk + mote + lyse + farver + babyrosa + barnerommet + inzpirasjooooon + store + lyse + flater

Jeg tenkte å legge opp løpinga og begynne med interiør isteden. Er det greit for dere???????? KOOOOZ OG KLEMZ

Her er en liten ZMAKEBIIIIT på hva bloggen kommer til å handle om fremover:

inzp

Jeg lover å oppdatere like hyppig som før (altså hver tredje uke) og da blir det bilder av INZPIRASJOOOOON som jeg finner på internettet. Jeg kommer ikke til å løpe noe mer.

 

Vi kjøpte nemlig leilighet på Furuset i Oslo i går.

103 kvadratmeter! (Ja, faktisk, Ove! Klar, ferdig, NÅ kan du begynne hatingen…) til godt under takst. Så vi må male litt. Og selge litt (min leilighet). Og selvsagt også løpe litt. Og muligens fortsette å blogge om løping, og ikke så mye om maling og interiør.

Znaskings, da! Snakkes og talast og prækast. Har litt å gjøre for tida.

Nå må vi snakke om Berlin

Jeg er endelig klar for å snakke om det som skjedde i Berlin. “Det som skjedde i Berlin”. LOL.

Det viktigste først: # Jeg perset med 6 sekunder # Jeg var milelangt unna målet mitt # Jeg liker ikke varmt # Det var varmt. # Jeg løp på 1:39:17 # Det er greit.

Så litt om Berlin. Berlin har vært min europeiske favorittby helt siden jeg var der (og i syv andre byer på åtte dager) på interrailtur til Fotball-VM i 2006. Jeg elsker Berlin. De kan virkelig arrangere store ting. Ja, da mener jeg andre ting enn bare verdenskriger. Hvis noen skal arrangere at 25 000 mennesker skal løpe det forteste de klarer gjennom byens gater, må det jo være Berlin. Jeg hadde trua på arrangementet. Jeg har veldig trua på Berlin.

Løpsreferat: 

Før start: 20 min før: Er det virkelig ingen som kan hjelpe meg å få tak i sikkerhetsnåler til startnummeret mitt? 10 min før: Ånei, han sikkerhetsvakten forsvant bare. Jeg har ikke tid til å vente her. Shit, jeg får ikke løpt i Berlin pga et jævla startnummer. Jaja, for varmt uansett.
10 min før: Der borte? Pins? Aber schnell! Hvor langt? 600 meter i feil retning? Ok, hade!
5 min før: Tror kanskje jeg aldri har vært så stressa i hele mitt liv. Prøv å gå motsatt vei av 25 000 stressa løpere sjæl da vel. You saved my day nice German! Dankeschön dankeschön. Sie haben meine Leben gerettet! (Er litt tidlig å snakke tysk ennå, jeg kan tysk bare når jeg er full). 1 min før: Man trenger kanskje ikke å varme opp før halvmaraton uansett. Her var det fullt, gitt! Får ikke plass i feltet en gang. Lol. Jeg får stå utenfor og henge. Hva er det han tyske sier i mikrofonen? Fünfundzwanzigtausend? Laüfe? Springlauf!
5 min etter: Jeg står her fremdeles, nå må det da bevege seg litt fremover her. Dette var en dårlig idé. Kan jeg dra hjem?

Start: Nå er jeg i gang. Kontrollert. Alle heier. Alle har på altfor mye klær. Ikke jeg, jeg er smart og løper naken. Se så mye folk!

2 km: Jeg har astma allerede. Jeg fikk ikke varmet opp :(

3 km: Jeg kommer til å DØ av dehydrering.

4 km: Gidder du å albue meg i puppen, eller? Dust.

5 km: 23 min. Det er passe åpning. Må man ha med drikke selv for å få noe drikke her i byen? Dette er jo helt vilt. Det kommer ikke til å gå.

5,5 km: Jeg bare kaster fire glass vann over meg selv, jeg, og håper at det hjelper. Dusjer i drikke!

5,8 km: Haha, det var skikkelig digg og skikkelig vondt og skikkelig kaldt og nå har jeg sprett-pupper.

Her har jeg nettopp løpt fra Siegessäule (kan skimtes i bakgrunnen). Med andre ord har jeg enten nettopp nesten dødd av manglende drikke, eller nettopp dusjet i drikken jeg ikke klarte å få i meg, men på meg:

berlin

Bildet er behørig stjålet fra marathonphotos.

7 km: Det er så kjipt å vite at jeg igjen har stilt meg opp i feil felt. Ikke det at jeg hadde noe valg, da. Basert på halvmaratontiden min for hundre år siden. Det er faktisk foreløpig INGEN fra feltet mitt som har løpt forbi meg. Feil felt. Faens tyskere. Møkkafolk. Skal vi løpe på 3 timer i dette feltet?

8 km: Det koker på asfalten. Hvor mange grader er det nå? 40?

10 km: 46 min. Endelig skal vi snu. Nå kan jeg jogge resten. 10 km løping er passe for i dag.

11 km: Ånei, skal det være motvind hjem igjen? Var litt deilig, da.

12 km: Tar en dusj til, jeg.

14 km: Jeg klarer jo ikke noe mål og vet ikke om jeg gidder mer, sånn egentlig. Er jo i Berlin. Kan ikke akkurat droppe å løpe mer nå. For noe tull, skjerp deg! Kjerring! Det er 6 km igjen. Maks en halvtime. Halvtime fra 1:05 er jo 1:35? Eller, hvordan blir dette. Jeg klarer ikke å tenke. Jeg klarer iallfall ikke å løpe en hel halvtime til.

15 km: Hvis ikke jeg skjerper meg nå, får jeg ikke bli med på Holmenkollstafetten. Vil jeg egentlig bli med på Holmenkollstafetten? 600 meter dritvondt? Eh, nei. JO!

16 km: Nå tror jeg kanskje jeg besvimte i tre sekunder. Er det så nøye, a? Fikk jeg hvilt meg litt, ikke sant.

18 km: Jeg gidder iallfall ikke å GÅ sånn som alle de taperne her. TAPERE. Tyske tapere!

18,5 km: Herregud, jeg må hvert fall komme meg 19 km før det har gått 90 minutter, da. Egentlig 20. Men 19, iallfall. Skjerp deg nå, din tjukke røy. Løp litt.

19 km: 1:28:58, ja. FLAKS. Foråsidetsånn. På tide å plukke rygger. Eller, det har jeg gjort hele veien. Treige feltet.

20 km: 1:33… fy faen, det spøker faktisk for pers også. Nå løper heldigvis feltet fortere. Det som er igjen av det. Lol. Folk ass. Må gønne på, hva løper jeg i nå? Løper sikkert denne kilometeren i 4:00 – fart nå. (Gjorde ikke det, løp i 4:29-fart.)

21 km: Bare opp her nå, folk heier, bryr meg ikke, vil bare slutte å løpe. Løpe om kapp med 5000 tyskere i C-feltet. Fort fort fort. Skulle jo sette verdensrekord på 100 m…

Mål: Shit, jeg har ikke persa med mer enn et par sekunder. Takk GUD for at jeg ikke husker hva jeg løp på Jessheim vintermaraton. Løp ikke jeg på 20-isj sekunder over 1:39 da? Jo? Hva løp jeg på på Jessheim? Samma det. Nei, ikke samma det. Hvis ikke jeg persa en gang, så gidder jeg ikke å komme hjem. MM, øl! Alkoholfrei Bier vielen Dank! Tar to, jeg. Glemme dette, nå. Kose seg.

Etter mål gikk jeg på feil side av løpet for å møte Ida og Siri på avtalt møtested, og jeg gikk og gikk og var så sliten så sliten og fikk aldri kryssa løypa. Endte med at jeg gikk 4 km, og da jeg endelig møtte dem, var jeg så sliten at jeg måtte bare legge meg ned i gresset og dø. Glemte helt å spørre om hvordan de gjorde det i løpet. Ida løp, som antatt, i irriterende jevn 4:00-fart hele løpet og persa så det sang med 1:24:13, nest beste norske kvinne i Berlin, og nå trener hun for verdensrekord eller noe. Så flink, ass. Siri harka blod hele veien og tok det som en sightseeing-joggetur. Temmelig respektløst av henne å løpe i 27 varmegrader med feber, på 1:39:50 og så kalle det for “tusletur”. Iallfall med tanke på at jeg løp det forteste jeg kunne bare 33 sekunder fortere. Respektløst!

Jeg har kommet meg litt først nå, faktisk. Vært helt utslitt. Fikk feber natt til tirsdag. Måtte ha varmeflaske, ullsokker og pleie. Våknet opp forvirret og glovarm på kvelden. Sov videre, dro på jobb, var på gruppetime (det er en del av jobben min, nei, jeg mener, det er et ledd i den overordnede planen min å legge opp løpinga og begynne med fitness isteden) og ble bra igjen.

Her er nerdefakta:

Kart. Fine Berlin. Bortover Strasse des 17. juni osv. kart

Kilometertider og høydestigning og sånn. Var ikke noe høydestigning, da. Berlin er jo paddeflatt. stats

Jeg er egentlig ganske fornøyd, altså. Fornøyd med å gjennomføre. Fornøyd med at jeg for en gangs skyld ikke la meg ned da jeg kom i mål. Jeg bare gikk videre, selv om kroppen min føltes som ihjelkokte, moste grønnsaker. Det jeg er misfornøyd med, er at jeg 1. Ikke har trent nok. Jeg har faktisk vært i dvale hele vinteren. Jobbet. Men så er jeg også fornøyd med at hvis man ikke trener, så når man ikke målene sine. Så enkelt som det. Ida har trent. Hun nådde målet. Trening virker. (Det er notert.) 2. Jeg koste meg ikke underveis. Ikke ett sekund. Jeg bare hatet hele veien. Hatet og hatet og lurte på når alt hatet skulle ta slutt. 3. Jeg må lære meg å løpe når det er varmt. Varmt er ikke en holdbar unnskyldning. På store deler av jorda er det alltid varmt, og folk klarer seg helt fint. Det kan bli varmt å løpe i Norge også. Jeg må bare takle det.

Nå er jeg motivert for å legge inn den mengden trening som kreves for å bli rask og sterk (tynn & pen). Tror jeg. Skal bare hvile meg litt til først. Det er jo tross alt bare mars april.

 

 

Klar for alt

Jeg har pugga 4:30 -farta så mye at jeg kan løpe den på henda. Baklengs.

I går løp jeg 12 (!) tusenmetere på mølle i 13,5 km/t (4:25-fart), den siste i 3:55 – fart bare fordi jeg følte meg så pigg, fordi folk kom bort og sa jeg var gal, fordi jeg kunne, for å irritere, for å #fyll in hva du vil her#. Fordi det var sisteøkta. Fordi.

Bare fløt avgårde. Veit, det er å overdrive. Å løpe på mølle er IKKE å flyte av gårde. Å løpe på mølle er å stampe på stedet hvil som et hamster i hjul. Å løpe på mølle er skikkelig show-off. Turn-off. Off.

På søndag morgen klokken 10:05 (sommertid) skal jeg gjøre dette 21 ganger på rad. Og så skal jeg spurte de siste 100 meterne på 15 sekunder. Til vill jubel. Fotografene går amok, det knipses og blitses og ingen har noen gang sett noen løpe de siste hundre meterne av en halvmaraton så fort. Avisene skriver, TV-kanalene babler ustanselig på tysk. Alle er glade. Selv ligger jeg i en pøl av mitt eget oppkast rett over målstreken og smiler stort, fullstendig uberørt av egen fortreffelighet, som et kadaver.

Jeg gjorde det! Jeg persa på halvmaraton i Berlin! 1:33:33 løp jeg på! Med tidenes sluttspurt! Det var så flatt og fint, det var så mye folk, det var så hyggelig med alle som heia selv om jeg ikke forsto et mukk av hva de ropte etter meg! Det var 21 grader og knallsol, stemningen var topp, trenerne står i kø for å spørre om ikke jeg skal legge opp jobbinga og satse på løpinga på fulltid, om ikke jeg har lyst å bli verdensmester, kanskje? På halvmaraton? De har aldri sett slik en sluttspurt før, så pen negativ splitt, så jevnt løp med svak progressiv fartsøkning hele veien, så kontrollert, så fokusert, så skjerpet, så teknisk.

Aldri.

Men snart må jeg legge meg, for jeg skal stå opp kl fem og piske beina i skogen. En siste gang. Akkurat nå har jeg mest lyst til å drikke meg full på sterkøl fra polet, men jeg skal la det være akkurat i kveld.

Jeg lar det være i kveld.

Her kan du se økta i går.

Her kan du følge med på Berliner Halbmarathon – arrangementet på søndag morgen, hvis du gidder.

Her kan du se værutsiktene for Berlin på søndag formiddag.

Og her er mitt reiseantrekk i morgen tidlig:
image

Siri og Ida kommer til å løpe på 1:24. Det er fireblank #bibelen #skvidar og det er sørenmeg noe av det villeste som finnes å løpe halvmaraton i fireblankfart. #4:00

 

 

Det kiler i maven.

Det var liksom mye morsommere før

Alt var bedre før. Det var morsomt å blogge på tull og det var ingen som konfronterte meg med alt mulig jeg lirer av meg.

Den delen av meg som bare tenker ting og ler for meg selv, var den som skrev bloggen. Selv om jeg visste det var forferdelig upassende. Det var akkurat som at jo mer upassende, jo mer moro.

Men nå har jeg ansatte og kunder og fullt navn på LinkedIN og folk googler meg og herjer og spør om jeg egentlig mente det jeg skrev om voldtekt den gangen?

Selvsagt mente jeg jo ikke det. Jeg bare tenkte det. Høyt. For meg selv. Og så skrev jeg det, fordi det er så jævla kjipt med dere som baker cupcakes på søndager og har gulrotfigurer i matboksene til de fire ungene deres, og som stemmer SV ved Stortingsvalget og har sterke meninger om Syria og Palestina, og som går på ski i marka med de sovende ungene i sånn teltsele på slep bak og som er så lykkelige sammen og WHATNOT.

På samme måte som jeg aldri har ledd så mye som da Glenn og Hang forleden fortalte om deres fire dagers vinterferie i Nord-Korea. På samme måte som da jeg spruta ut i latterkrampe da jeg så en superalvorlig finsk film på kino, hvor den ene drepte den andre med en støvsuger, og det ikke var meningen i det hele tatt at det skulle være morsomt, og kinofølget mitt ble så flaue og jeg klarte ikke å holde meg fordi det var så morsomt. På samme måte som jeg tenker at: Kan ikke du bare kveles i en bøtte med din egen avføring så vi slipper de kjedelige og jalla facebookoppdateringene dine noe mer? På samme måte som at det morsomste jeg noen gang har hørt, var da Fantastisk fortalte om en gang hun hørte på P3-morgen og det var meningen at lytterne skulle fortelle ting de tenkte men ikke kunne si høyt, og det var noen som ringte inn klokken halv syv om morgenen og fortalte at hun hadde tenkt: “Her er det AKKURAT plass til en baby” da hun så brødskjæremaskinen i butikken, og jeg fortalte dette videre til pappa og familien min og lo og stemningen ble helt mongo fordi ingen andre lo, de var rett og slett dypt sjokkerte og så ikke NOEN SOM HELST FORM FOR HUMOR I DETTE I DET HELE TATT, og jo mindre de lo, jo mer morsomt synes jeg at det var, på samme måte som de finske med støvsugeren, ikke sant.

Sånn, liksom.

Jeg MÅ jo ha havna på feil planet. Feil univers.

Men så kan jeg jo ikke skrive sånn noe mer. Jeg har blitt voksen og har jobb og plutselig en dag tyter det unger ut av meg også, og før jeg vet ordet av det så står jeg der hver morgen klokken kvart på åtte og klemmer ut nisser og pedagogiske geometriske figurer og alskens blomsterkranser og fandens oldemor av grønnsaker som ungene mine skal ha i matboksene sine. Før cupcakes’a.

Det var jo ikke sånn det skulle bli. På gaupaas.com. Så derfor holder jeg for det meste kjeft, slik jeg liker at andre som ikke har noe vettugt å meddele også helst gjør.

 

Ok, så overdrev jeg skikkelig

image

Jeg løp 101,5 km forrige uke og trente relativt tung styrke to ganger (70 min).

I går hvilte jeg heller ikke, men kjørte på med styrketrening igjen og kveldsjoggings med bikkja.

Det er å overdrive. Nå betaler jeg. Jeg har ømme ankler og legger og er sabla støl i ryggen etter de strake markløfta jeg garantert gjør feil (skal man ikke ha ømme bakside lår?). Likevel kribler det i hele meg, jeg får helt vondt i hodet av å tenke på at jeg ikke bør løpe i dag. Se på sola, det er mars, det er ingenting jeg heller vil enn å løpe. Det kribler faktisk i hele meg. Jeg har begynt å strikke mot kriblinga, men det hjelper ikke. Av og til kjennes det som om jeg går på amfetamin.

Jeg er så sykt megamotivert for å jobbe med tempoet mitt. Jeg vil løpe kortintervaller til jeg spyr. Jeg vil løpe turer på 25 km i sola. Vil vil vil. Alt mulig.

Jeg vil ta enda flere pullups, jeg vil bli sterkere, smidigere, raskere, mer utholdende. The sky is the limit osv. Det virker liksom som jeg har fått all motivasjonen som manglet i høst og i vinter tredd nedover hodet mitt på en gang.

Og se på været! Herregud, det været! Jeg elsker mars. ELSKER MARS. 13. mars i fjor brakk jeg et ribbein, da hatet jeg mars. Og bare en drøy måned etterpå persa jeg på Sentrumsløpet likevel da hadde jeg blodtrent 1 uke først (løpt intervaller til jeg begynte å grine). Trening funker. I tilfelle du ikke visste det. Så det er kanskje derfor jeg nå ønsker å gjøre det så til de grader.