Trim uke 35

Jeg fikk ME etter at mormor døde. Har stort sett spist opp følelsene mine med tonnevis av smågodt. Om jeg gikk tom, stakk jeg bare ut og kjøpte mer.

Mandag: Nei
Tirsdag: 5 km i skogen med Melvin, 36 min.
Onsdag: Nei, bortsett fra en gåtur i skogen på drøye timen
Torsdag: Nei
Fredag: Nei
Lørdag: Nei
Søndag: Formiddag: 2t 15 min tur i Østmarka med Melvin. Kveld: 10 km i Groruddalen, 60 min.

Totalt: 4 timer, 30 km.

Selv om jeg vet at ingenting får hjernen så greit på plass som en tur i våt myr med bikkja, har jeg liksom ikke gjort det likevel. Før i dag. Til skogen er det ca 1 km oppoverbakke, over E6, så er man der. Plutselig. Fra trafikk og moské og t-bane og folk, rett til ingensteder og allesteder, trær, myr og ingenting. Det er i skogen det er godt å være.

Jeg sa til kroppen før vi dro at alt som trengtes var maks 50 minutter i skogen, og vi kunne godt gå om vi ville.

Kroppen stritta i mot med alt den hadde på vei over E6. Den bare: Whoooot, skal vi ikke ligge horisontalt med 40 i puls og spise potetgull og spille Androminion til vi får krampe i fingrene? Skal vi drikke bort følelsene våre mens vi spiller Chopin på piano og gråter av sorg og glede om hverandre? Den bare: Marsj opp i puls og astmaanfall første 800 meterne. Men jeg tvang den videre. Sa at det blir bedre snart, vi må bare komme i gang igjen. Og etter de obligatoriske 50 minuttene, så bare: “Hei, kroppen, der er endelig den mystiske og hemmelige turstien til Mariholtet, skal vi ikke prøve den? Langtur?”

Den stien har vi lett etter en stund, for å si det sånn.

DSC_0171 (576x1024) DSC_0169 (576x1024)

Det er noe med det å stå midt i ei myr, være klissvåt på beina, klokka slutter å funke, mobilen slutter å funke, du aner ikke hvor du er, og rundt deg ser du bare fjellskrenser enten ned eller opp, og begge deler blir like håpløst å forsere.DSC_0177 (1024x576)

Mens man har på Why worry på øra, Garfunkel sin versjon, selvsagt, ikke Dire Straits.DSC_0166 (576x1024)

DSC_0178 (576x1024) DSC_0189 (576x1024) DSC_0179 (1024x576)

Man får liksom bare fokus på oppgavene. Det er så innmari spesifikt. Opp ei tue, over ei myr, sånn ja, opp her, ned her, ikke tryn, løfter Melvin over en bekk, tar en pause her i blåbærlyngen, kikker på himmelen, den ser mørk ut.

Da er det tross alt ganske OK å være til.

DSC_0168 (576x1024) DSC_0167 (576x1024)

Så ser man plutselig Oslo:DSC_0192 (1024x576)

Uten å ane hvordan man skal komme seg dit.

Det er fint. Tross alt.

På tirsdag er det begravelse. Etter det skal jeg få hjerte og hjerne på plass igjen.

 

Savn

Jeg savner humøret jeg var i denne dagen:

image

Jeg savner å ha denne historikken på klokka mi, nesten uansett når jeg sjekker:

image

Nå er det mer sånn her:

image

Hvis jeg i det hele tatt kommer meg utenfor døren.

Det blir bedre snart. For snart er det september, og sammen med månedsskiftet mars/april, er månedsskiftet september/oktober den aller beste tiden jeg vet om.

Det har å bli bedre.

Det handler jo om prioriteringer, ikke sant

Hvordan jeg rekker all treninga, spør du. Jeg gjør ikke det, svarer jeg. Men jeg har lært meg å gi litt faen.

Denne kleshaugen har skiftet mellom å ligge i et hjørne av soverommet, og i senga -altså ett bittelite skritt nærmere garderobeskapet vi kjøpte for halvannen måned siden- siden vi flyttet inn.

image

Ja, vi flyttet inn 1. juli. Og ja, vi har en malt gås over senga. Det er slik vi prioriterer. Hoi, her var det russiske tivolifarger i alle rom, vi må male to strøk lysegrått på tre vegger, to strøk mørkegrått på én vegg (slik vi har lært det i alle interiørbladene vi leser), og så bruker vi resten av den mørkegrå malinga til å male en mørkegrå gås på den lysegrå veggen over senga.

Kleshaugen kan fint ligge noen måneder til.

Eller vi kan bare bruke av den, så havner det til slutt i skittentøyet. Og når det blir fullt nok der, så havner det tilbake i senga igjen. Nyvasket, i det minste.

image

Jeg prioriterer heller å bruke livet mitt på tre timer i Østmarka en solskinnssøndag etter frokost på sengen klokken halv tre med fjorten episoder Arrested Development-maraton i bakgrunnen.

Og ja, det er selvsagt sjokolade og juice til frokost her i gården.

image

En vakker dag skal jeg fikse den haugen med klær. Jeg skal sikkert rydde opp i alle kremene og deodorantene og hårsprayene og hårbørstene og sånn (som jeg aldri bruker uansett) som fremdeles står i esker på kontoret også, men inntil jeg får gjort det, kjøper jeg bare nye klær og kremer og deodoranter og hårbørster.

Jeg finner jo ingenting. Særlig ikke nå, som jeg ikke finner hjernen min en gang. Den ligger jo der et sted, i Østmarka, kanskje. Får kjøpe meg en ny en så lenge.

Trim uke 34

Med fare for å skape litt dårlig stemning her, kan jeg fortelle at bestemoren min døde i går kveld. Nå som det var så god stemning! Så jeg er litt… surrete. Det blir riktigst å si. Surrete i hodet, og surrete i hjertet. Jeg kommer ikke til å si noe mer om dette.

Mandag: Skulle løpe 4000-3000-2000-1000 på terskel, men var sliten. Orka 4000 på 17:50 bare, så dro jeg på jobb.

Tirsdag: Løping var uaktuelt. Gnudde på ellipsa i 45 min (10*2 min-intervaller) og trente styrke 45 min. Gikk også en lang tur i regnværet på kvelden bare for å holde hjula (beina) i gang.

Onsdag: 7 km morgenjogg med hunden, driftsmøte og fæst på Dyna Fyr på kvelden, og med kvelden mener jeg hele natten, bortsett fra for min del, jeg er jo toppidrettsmosjonist og må alltid hjem og legge meg klokka midnatt.

Dette er Dyna Fyr:

dynafyr

Vi fikk fisk og vin til forrett, hovedrett og dessert.

Torsdag: Sov i skje med Melvin i fire timer etter driftsmøte dag 2 pga sosial overstimulans for resten av året.

Fredag: Rolig jogg med Melvin i skogen, ca 50 min på sti.

DSC_0140 (576x1024)

Lørdag: Jessheimløpet 43:59

Søndag: Langtur 21 km med Melvin, mest sti, litt skogsbilvei, noe asfalt. En fin tasletur på 2,5 timer med 131 i gj.snittspuls. Så døde mormor, og alt ble kaos i hjernen min.DSC_0128 (576x1024)

Totalt: 9 timer trim, fordelt på 80 km løping, 45 min styrke og 45 min ellipse.

Nå må jeg finne igjen hjernen og kanskje også hjertet mitt, tror de ligger i Østmarka et sted.

 

 

 

Jessheimløpet 10 km 43:59

Det gikk jo bra! Dette skulle ikke være noen moseøkt, men det ble det jo litt. Litt. Dette skulle være en gjennomkjøring, mest av alt, bare for å sjekke hvor landet lå. Så får det heller stå til at det ble en langterskelintervall på 10 km og puls 175, jeg kjenner meg selv ikke godt nok ennå til å gønne på med høyere puls. Er så redd for å sprekke som ei julepølse på 7 km, var så redd for motvinden og bakkene de siste 3 km, er så redd for astmaanfall og stive bein som nekter å løpe noe mer.

Men du! Dette er jo ikke dårlig! For all del, ikke tro det. Jeg er megafornøyd. Jeg hadde ikke snøring på hva jeg holdt på med, men holdt meg til planen og gikk for den, som jeg bruker å si.

resultater

 

Resultater finnes her. 

Hva var planen, egentlig? Planen var å finne ut om jeg var noe bedre på 10 km nå enn for snart 1,5 år siden, som var sist jeg persa (44:17). Planen var å ha det fint underveis, like å løpe 10 km gateløp, finne igjen godfølelsen, og sjekke om dette med terskeltrening egentlig har noe for seg.

Så får det heller stå til at løpet var utrolig svingete og litt teit, litt mange fotgjengeroverganger, litt vanskelig å vite hvor man skulle løpe alltid, litt vel manglende oppmerking (ingen oppmerking, faktisk), at det pøsregna bikkjer og katter hele veien, og at iallfall jeg målte det til 210 meter for kort.

Men pers er pers, og litt regn har da aldri drept noen.

Jeg jogga gjennom det jeg trodde var løypa før start. Hadde sett på kartet, og er sånn passe lommekjent på Jessheim, men hallo. Det hadde vært fint å merke iallfall et par av kilometerne underveis. En annen ting: Eidsvoll Blad hadde en reportasje der de påstod at Jessheimløpet er for alle. Det var det sikkert, men ikke for de som løp på mer enn 55 min, iallfall. Eller for folk som aldri har løpt orientering. Eller folk som ikke hadde innebygd GPS-chip i hjernen sin. De som kom i mål på rundt timen, møtte ingen konferansier som ropte dem opp, premiene var delt ut allerede og alle hadde pakka sammen og dratt hjem (jeg også, men jeg var ikke arrangør, eller vinner, og hadde dermed lov). Dårlig folkefest. Hvis de prøver å være Romerikes svar på Sentrumsløpet, synes jeg at et arrangement som varer 10 km bør vare mer enn 55 minutter og inkludere også de som går gjennom løypa på 1 time og 30 min, men kanskje det bare er meg som er sær. Også burde de dratt løpet gjennom Storgata da, og ikke rundt, herregud.

Nok kritikk. Her er løpsreferat:

Før start: Bra støtteapparat i dag (Marius og trener), dårlig vær, jeg liker dårlig vær (12 grader og regn passer meg perfekt!), men jeg liker ikke å trene i dårlig vær. Jogger gjennom løypa før start. Har med skift. Har faktisk med to skift. Ble klissvåt og kald og demotivert på joggen.
Start: Får vel stille meg opp, da. Det får gå som det gjør, si. Vil bare få dette overstått.facebook

1 km: Har kun på tida på klokka mi, ellers blir jeg altfor opphengt i hvor langt jeg har løpt. Peip i naboklokka. 4:19? “Ok åpningstempo!” sa jeg til ham som peip. “Lol av de andre foran der!” svarte han. “Ja, lol, vi tar dem på oppløpet?” “OK, hadet!” sa han. Det var en fin småprat. Bra åpning. Følte meg spretten.
2 km: Nå har jeg løpt i 9 minutter, og da bør jeg vel ha løpt 2,2 km, ja? Si ja. Plis si ja. Jeg aner ikke. Ha’kke schnøring.
3 km: Veit ikke, men han duden ved siden av meg puster noe innmari. Over terskel, for å si det sånn. Jeg tror jeg skal holde meg på terskel. Eller under.
4 km: Nordbytjernet ser for jævlig kaldt ut.
5 km: Veit ikke. Men nå skal jeg snart få drikke. Vil jeg ha drikke? Nei. Men sjefen sier det er lurt. Dessuten kan jeg kanskje gå litt. Må ta igjen hun foran meg. Og han. 22:07, i følge Garmin nå i ettertid. OK.
6 km: 26:25. Nå smeller det sikkert snart. Da kan jeg dra hjem og drikke øl. Må bare ta igjen hun foran der.
7 km: Hei sjefeeeen! Hva sa du, 12 damer foran meg? Serr? Da er det jo bare å gønne på. Takk for den vonde, utvanna appelsinsportsdrikken, den smakte fortreffelig! Må konse for å få det greiene der i meg uten å drukne. Drikk da, Matilde, bare to slurker! Ok, tar tre. Nå blir det motbakke. 3 km motbakke. Fy faen. OK, nå stoppa faktisk fortauet foran meg. Må jeg klatre over en busk? “En daaaame skinner i naaaaattttt” Hæ? Dame? Som skinner? Hva er det hun synger egentlig, damer som skinner? Jeg skjønner ingenting. Stjerner? Skinner? Jeg vil skinne. Føler meg falmete.
8 km: Hvis ikke jeg tar igjen hun BUL-dama foran meg innen 500 meter, går jeg faktisk og henger meg på Bowlinga.
9 km: Morna BUL. Inn her? Kødder du med meg? Hva skal vi inn her for? Folk kommer i mot, løper vi i ring? Vi løp i ei rundkjøring bare for gøy. Æh.
9,5 km: Hvis noen bare kan si kort noe om hvor langt det er igjen, så skal jeg gønne på. Plis?
9,8 km: Inn her? 100 meter til mål? Da er det sikkert 500 meter til mål. Jeg stoler ikke på NOEN. Der er mål! Nå gjelder det å gå for en liten spurt.
10 km: Mål. Herregud. Skal aldri mer løpe.

Her er dagens terskelintervall:

splitt

 

 

Jeg trodde jeg løp på 44:01 og ble egentlig ganske irritert. 

Da jeg kom hjem oppdaget jeg at jeg hadde løpt på 43:59 og ble ganske glad. Noen ganger har faktisk to sekunder alt å si.

Særlig hvis man har løpt i 13,64 km i timen.

kmTimen

Jepp.

Fikk forundringspakke av Elixia i mål. Javel.

?????????????

En tom drikkeflaske og tredagersbillett til å trene på Elixia. Hurra. Hva skal jeg med det? Bli sugd inn i det ufolkelige, kapitalistiske gruppetreningsmøkkaopplegget deres? Takk, men jeg har kanskje 5000 drikkeflasker stående og trening ut livet på Fresh.

Neida, tusen takk, Elixia.

(Ingenting å si på løpssveisen? Jeg vet snart ikke hvor jeg skal gjøre av alt håret mitt.)

Her er film fra målområdet. Ja, den tok ca 6 timer å laste opp, dessverre. Det er greit å løpe til man spyr:

Barneløpet og stafetter og NM og alt gikk liksom samtidig inn i mål, så derfor virker det litt… folksomt. Og barnete. Så mange demotiverte barn, for å si det slik. Foreldre som heia, unger som hylte og kjefta. LOL.

collage21

 

Jeg kastet ikke opp. Litt sliten, passe fattet. Klar for maraton (tror jeg). Ikke i samme fart, det må jeg i så fall øve et par-tre år på.

Alle var enige om at det hadde vært en fin dag.